Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 11: Hav, sterke jenter og telefoner

"Går det bra?" spør Liam og stryker meg over ryggen. Jeg skal til å svare, men akkurat da jeg skal snakke kommer det oppover halsen. Jeg lener meg over bøtta og lar det renne ut av munnen min. Rommet fylles med en gang av en ufyselig lukt. Jeg ser ned i bøtta. Blodet ligger som et lite rødt hav i bunnen av den. Jeg rister på hodet.

"Sorry" sier jeg og tørker meg rundt munnen. Liam drar vekk håret fra ansiktet mitt og legger det bak ørene mine.

"Det er ikke din feil" sier han og lar hånden sin hvile på skuldra mi. Jeg ser ned i fanget mitt.

"Det kommer til å gå bra ikke sant?" sier jeg og ser opp på Liam. Stemmen min knekker. Jeg er på gråten, men prøver å holde det inne så godt jeg kan.

"Hvis det er en jente som hadde klart seg gjennom det her, så er det deg, Ellie" sier han og klapper meg på skuldra.

"Du er den sterkeste jenta jeg kjenner" sier han. Jeg kjenner at jeg rødmer svakt og smiler et lite smil. Jeg lener meg inntil han og legger hodet mitt på skulderen hans. I akkurat det øyeblikket trodde jeg faktisk at jeg skulle få litt fred, men neida. Døren smeller opp. Inn kommer Harry småjoggende. Jeg setter meg opp.

"Ellie!" roper han høyt og klemmer meg hardt.

"You go girl" sier han høyt og spretter rundt i rommet. Jeg reiser meg opp og legger hendene mine på skuldrene hans.

"Harry, ro" rekker jeg å si får jeg kjenner at det kommer igjen. Jeg snur meg. Liam løfter fort opp bøtta. Det renner ut av munnen min og ned i bøtta og lager et enda større, rødt hav oppi der. Jeg snur meg mot Harry igjen og tørker meg rundt munnen enda en gang.

"Det går bra" sier jeg klønete.

"Sett deg ned" fortsetter seg og fører han med på en av stolene.

"Går det bra, hvordan gikk det?" spør han fort.

"Jeg føler meg elendig og jeg er fortsatt ikke ferdig" sier jeg og sukker. Harry ser rart på meg.

"Jeg får flere innsprøytninger, Harry.
Det er ikke bare en" sier jeg irritert.

"Okeyokey, det var bare et spørsmål" sier han uskyldig og setter seg tilbake i stolen. Jeg kjenner at kvalmen brer seg utover i kroppen og jeg legger meg kjapt ned i sengen. Liam går ut av sengen og setter seg på en stol han også.

"Kan du gi meg telefonen min?" spør jeg og peker på telefonen som ligger på bordet ved siden av Harry. Han tar den opp og lener seg over for å gi den til meg. Jeg strekker ut hånda for å rekke den, men hånden hans er for langt unna.

"Du må komme nærmere" sier jeg surt. Han reiser seg opp og gir meg den.

"Takk" mumler jeg og åpner den. Jeg åpner Twitter. Det jeg ser får meg til å sette meg fort opp sengen. Jeg angrer fort på at jeg gjorde det når jeg kjenner den ubehagelige kvalmen igjen. Jeg snur mobilen min mot Liam.

"La meg se, da" sier en nysgjerrig liten krølltopp som gjør meg gal akkurat nå bak meg. Jeg snur mobilen fort mot han før jeg tar den vekk igjen. Liam reiser seg opp og ser ut av vinduet. Jeg vet at de er der når jeg hører de skrike. Søren. I dette øyeblikket står det sikkert flere tusen fans utenfor sykehuset. På en eller annen måte hadde noen fått vite hva som har skjedd med meg og det sprer seg over hele Twitter i dette øyeblikket. Jeg sukker høyt. Harry reiser seg og går bort til vinduet han også. Døra går opp. Inn kommer en lege.

"Det er fullstendig kaos utenfor sykehuset. Vi vet virkelig ikke hva vi skal gjøre" sier hun bekymret og ser på meg.

"Unnskyld" sier jeg og ser på Liam og Harry.

"Vi kan få sikkerhetsvaktene til å komme og sperre av eller noe" foreslår Liam. Ansiktet hennes lyser opp.

"Takk, virkelig" sier hun før hun forter seg ut av rommet igjen. Liam ringer tar opp telefonen og ringer. Jeg ser på klokken på telefonen min. Kvart over fire.

"Louis og Niall skulle vært er for et kvarter siden. Hvor er de?" spør jeg og ser på Harry. Han trekker på skuldrene.

Kjedelig del, jeg vet, men jeg lover at det blir mer spennende!! Håper dere fortsatt leser historien min, jeg blir veldig glad for tilbakemeldinger<33