Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 32: Oppkjørseler, poser og flasker

00.00

Jeg går opp oppkjørselen til huset. Forsiktig lukker jeg opp døren og tråkker inn. Lysene er skrudd av, men det er lys nok til at jeg kan se Harry. Han sitter i sofaen, lent over stuebordet. Han løfter så vidt blikket når han hører at jeg kommer inn.

"Hvor har du vært?" sier han i det han reiser seg opp. Ansiktet hans er rettet mot gulvet og han drar armen sin over munnen. Sakte, beveger han seg mot henne.

"Jeg trengte bare litt tid for meg selv" mumler jeg. Det er da jeg legger merke til flasken han holder i hånden. Fort, griper jeg tak i den.

"Hva har jeg sagt om det her, Harry" sier jeg irritert og setter den hardt ned i kommoden ved siden av meg. Han gir bare fra se seg et lite grynt. Så griper han tak rundt håndleddet mitt. Jeg prøver å rive meg løs, men det funker ikke.

"Slipp meg" sier jeg bestemt. Han ser bare på meg, hardt. Jeg kan se det i øynene hans at han er full. Det er akkurat som om en helt ny person har blitt til inni han. En helt forferdelig utgave av Harry.

"Jeg må fortelle deg noe" sier han. Uttrykket hans endrer seg ikke det grann. Jeg blir bare stående og vente på at det skal komme. Han drar opp en pose fra lommen sin. Sjokket brer seg utover kroppen min.

"Hva er det her, Harry, og hvorfor i helvete har du det?!" sier jeg irritert og røsker posen ut av hendene hans. Han dytter meg hardt brystet og river til seg posen igjen. Jeg holder meg til der han akkurat hadde slått. Smerten slår meg med en gang.

"Det er ikke mitt" sier han fort. Jeg ser rart på han.

"Hvem er det sitt da?"

"Jeg fant det på rommet til Louis. Jeg vet ikke hvor han er" sier han før han strekker seg etter flasken. Jeg tar tak i hånden hans for å hindre han i å få tak i den, men han dytter meg bare hardt inn mot veggen. Han presser kroppen sin mot min og sier meg fem enkle ord.

"Jeg gjør hva jeg vil"

Han slipper taket og tar tak i flasken igjen.

"Få posen" sier jeg mens jeg går mot han. Han ser bare rart på meg før han heller innholdet i flasken ned i halsen.

"Jeg vet hvor Louis er, bare få posen!" roper jeg og river posen ut av hendene hans. Jeg snur meg fort og kommer meg ut døren. Jeg smeller den igjen bak meg og løper til bilen. Jeg kjører så fort jeg kan til huset hennes. Alice. Da jeg er fremme, hopper jeg ut, løper opp oppkjørselen og banker hardt på døren. Ingen åpner. Jeg banker på enda en gang. Fortsatt ingenting. Jeg løfter opp dørmatten og finner en nøkkel. Jeg låser opp og tråkker inn.

"Hallo?" roper jeg mens jeg prøver å finne lysbryteren. Det tar ikke lang tid før lyset går på og Alice kommer til syne. Det brune håret hennes står til alle kanter og t-skjorten hun har på seg er så lang at den kunne vært en kjole. Hun gnir seg i øynene.

"Går det bra?" spør hun. Jeg kan ikke se hun i mørket, men hun høres bekymret ut. Jeg finner endelig lysbryteren og lyset går på.

"Hvor er Louis?" sier jeg fort. Louis kommer til syne bak Alice. Han ser rart på meg.

01.00

"Klokka er ett, du er klar over det? Skal jeg følge deg hjem?" sier han og kommer nærmere meg. Jeg stopper han ved å legge hånden min på brystet hans.

"Hold deg unna meg, vær så snill" sier jeg fort, uten å møte blikket hans. Jeg fikler med hånden nedi lommen min for å få opp posen. Jeg får endelig tak på den og løfter den opp.

"Hvorfor?" sier jeg og ser opp på han. Han bare står der, uten å si et ord.

"Jeg kan forklare" mumler han mens han klør seg i bakhodet.

"Jeg gleder meg" sier jeg sarkastisk. Han sukker.

"Du vet. Da du. Valgte Harry? Over meg?"

Jeg kan ikke la være å le.

"For en fantastisk måte å starte det på" sier jeg og smiler falsk. Han kremter og fortsetter.

"Det virket kanskje ikke sånn, men jeg var knust. Jeg prøvde å late som om jeg ikke var det, for din skyld, men det var umulig. Aner du hvor vanskelig det er å gå rundt og late som om man er glad hele tiden når man egentlig har det helt forferdelig? De pillene der var det eneste som klarte å holde meg oppe og for første gang på lenge følte jeg endelig glede" forklarer han. Jeg snøfter.

"Prøver du å legge dette over på meg? Folk har kjærlighetssorg hele tiden, Louis. Kom deg over det!" sier jeg. Alice legger en hånd på skulderen til Louis.

"Du skulle sett han, Ellie, han hadde ikke noe annet valg" sier hun og ser på meg. Jeg klarer ikke annet enn å le av meg selv for å ha vært så dum.

"Å herregud. Du var med på det? Nei, vent! Det var din skyld. Det var du som ga han pillene! Dere er gale begge to så det er jo fint at dere har hverandre" sier jeg mens jeg rygger mot døren.

"Ikke gå" sier Alice og stopper meg.

"Du er syk. Og nå er Louis det også. Og det er din skyld!" roper jeg i ansiktet hennes. Hun trekker seg litt tilbake igjen.

"Er det virkelig det her du vil, Louis?" spør jeg med blikket midt festet i øynene hans. Jeg kan se en slags redsel i de, men jeg vet ikke om det er på grunn av meg eller Alice. Louis blir stående en stund før han endelig får fart beina. Han tar to skritt. To enkle skritt. Ut døren. Jeg følger etter han før jeg slenger døren i trynet på Alice.