Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 17: Shopping, gravid og dører

Jeg henger genseren tilbake på hengeren, tar på meg min egen og går ut av prøverommet. Så finner jeg stedet i butikken hvor jeg fant den og henger den tilbake. Jeg har alltid vært dårlig på shopping. Det er ganske utrolig at det går an å være dårlig på å shoppe egentlig. Jeg sukker for meg selv og går ut av butikken. Hendene mine er tomme. Jeg har vært her i flere timer, men jeg har ikke kjøpt en eneste ting. Jeg gir opp hele shoppinggreiene og finner en utgang. Glemsk som jeg er har jeg allerede glemt hvor jeg har satt bilen min. Jeg trykker på nøklene mine og ser etter en bil som lyser. Jeg trykker et par ganger til før jeg endelig finner den. Jeg smiler fornøyd for meg selv før jeg begynner å gå mot den.

"Unnskyld?" sier noen bak meg. Jeg snur meg.

"Alice?" sier jeg og smiler svakt.

"Ellie, var det ikke?" spør hun og smiler tilbake. Jeg nikker.

"Ellie Whatsson. Jeg har sett deg på tv" sier hun med smilet fortsatt klistret på ansiktet hennes. Vent. Er det derfor hun snakker med meg? Fordi jeg er kjent? Jeg sukker når jeg innser at jeg var dum nok til å tro at noen ville være venn med meg uten å bry seg om at jeg er venn med one direction.

"Jeg må gå nå" sier jeg fort uten å møte blikket hennes. Jeg snur meg og går til bilen min.

"Sa jeg noe feil?" roper Alice bak meg. Jeg setter meg inn i bilen og smeller igjen døren. I noen sekunder blir jeg bare sittende å tenke. Er det virkelig dette livet mitt har blitt til? Jeg kommer til meg selv igjen og starter bilen.

Da jeg kommer inn i leiligheten slenger jeg fra meg skoa og kaster meg på sofaen. Mobilen starter å plinge ved siden av meg. Jeg skrur av lyden uten å se på skjermen. Så lukker jeg øynene. I øyeblikket som øynene glir igjen får jeg tusenvis av bilder i hodet mitt. Bilder av hvordan livet mitt hadde vært uten one direction. Jeg hadde vært en bedre venn ovenfor Sara. Jeg hadde aldri blitt gravid. Eller, jeg kunne jo blitt det, bare ikke med Harry sitt barn. Jeg hadde ikke havnet i den bilulykken og babyen, som jeg kanskje ikke hadde hatt, hadde ikke dødd. Jeg hadde aldri blitt kjent. Plutselig hører jeg et klikk ved døra. Jeg skvetter til og setter meg opp i sofaen. Døra glir opp. Inn kommer Harry.

"Du burde finne et bedre sted å legge nøklene dine" sier han og holder fram nøkkelknippet. Jeg forter meg bort til han og napper det ut av hånden hans.

"Hva gjør du her?" spør jeg mens jeg legger vekk nøklene.

"Tenkte at du trengte litt selskap" svarer hans mens han lukker døren bak seg.

"Jeg har det fint, takk" sier jeg og legger armene i kors.

"Du vil ikke ha meg her altså?" sier Harry småtullete og krysser armene på samme måte som jeg akkurat gjorde. Jeg himler med øynene.

"Harry. Det på sykehuset. Det var en feil, ok? Jeg skulle aldri ha kysset deg, det var en feil" mumler jeg og ser vekk.

"Hvorfor gjorde du det?" sier han etter en stund.

"Hvorfor jeg gjorde hva?" spør jeg og ser tilbake på han.

"Hvorfor kysset du meg?" Han drar en hånd gjennom de brune lokkene. Han står lent inntil veggen i gangen.

"Det føltes riktig i det øyeblikket, men jeg angret utrolig mye på det etterpå" sier jeg høyt. Jeg er øyeblikket fra å gråte. Et sint uttrykk brer seg utover i ansiktet hans. Jeg drar håret mitt fortvilet bakover og venter på at det kommer. Svaret. Ropet. Skriket. Han trekker pusten dypt og snurper munnen sammen i en rar grimase i et forsøk på å roe seg ned. Men så kommer det.

"Du tror alltid at du gjør det beste for alle du, Ellie! Men det er så langt fra sannheten! Tenk om det barnet aldri hadde dødd. Tenk om du og jeg hadde hatt et barn nå. Hadde alt vært annerledes da? Eller hadde du fortsatt unngått alle følelsene du har for meg? Men det er vel sånn du er mot alle, det? Jeg mener, du prøver deg jo på alle. Peter, Endre, Louis og Liam. Hvem er den neste? Niall? Du skal alltid være perfekt! Du gjør aldri en eneste feil du, Ellie! Det er alltid noen andre sin feil!" skriker han og slår hånden sin frustrert i veggen.

"Perfekt? Jeg skjønner ikke hva du snakker om engang! Det er vel ikke du som akkurat kom hjem fra sykehuset fordi du har kreft? Det er vel ikke du som nesten tok selvmord mens du var på ferie i et annet land? Se på meg, Harry. Jeg har ikke engang hår! Og du mener at JEG er den her som liksom skal være perfekt? Du og resten av det teite bandet ditt drar rundt i hele verden bare for å stå på en scene foran tusenvis av mennesker og tulle! Og det verste er at dere faktisk tjener penger på det! Jeg har aldri "prøvd" meg på Peter. Jeg "prøver" meg ikke på mine aller beste venner. Derfor holder jeg meg unna deg" roper jeg tilbake. En tåre triller nedover kinnet mitt. Jeg tørker den fort vekk. Plutselig glir døra opp og treffer Harry i bakhodet. Inn kommer Louis.

"Au" mumler Harry.

"Hva skjer her? Vi har stått ute og ventet i minst et kvarter nå" sier Louis og ser på klokka.

"Hun blir ikke med" mumler Harry. Han gir meg et trist uttrykk før han subber bort til døren og prøver å dra med seg Louis ut. Men han holder seg hardt fast i lista på siden av døra.

"Hvorfor ikke?" spør han nysgjerrig mens han anstrenger seg for å ikke bli dratt med rundt.

"Louis. Kan du bare la være å bry deg i et øyeblikk? Hun blir bare ikke med" sier Harry irritert og bruker alle kreftene sine for å dra han ut. Louis gir opp til slutt og slipper.

"Sorry, sorry" mumler Louis. Jeg går bort til døråpningen. Harry setter seg inn i bilen. Bildøren smelles hardt igjen. Louis vinker ivrig til meg. Uten å vinke tilbake, går jeg inn igjen og lukker døren.