Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 31: Maskararester, babbel og sidegater

"Hei, jeg bare lurte på om vi skulle finne på noe etterpå?" spør jeg. Mobilen ligger lent inntil øret mitt.

"Oi shit, sorry! Det hadde jeg helt glemt! Jeg har liksom lagd avtaler med Louis, men om du vil så kan du godt bli med liksom" sier Alice i andre enden. Jeg sukker.

"Jeg vet ikke helt jeg.."

"Joa, bli med da! Det blir ikke noe gøy uten deg" sier Alice tryglende. Jeg vet at hun lyver, men går allikevel med på det.

"Ok da" sier jeg til slutt.

"Flott! Jeg kommer til dere om tjue minutter? Er det ok?" spør Alice. Jeg ser på meg selv i speilet. Håret mitt er bustete og sminken er omtrent av, bortsett fra noen maskararester. Jeg har på meg en joggebukse og en en hettegenser. Fremdeles sier jeg igjen ja og Alice sier et blidt "ha det" før hun legger på. Fort, skynder jeg å skifte og ordne meg. Jeg forter meg ned trappen så fort jeg er ferdig og møter en strålende glad Louis. Han gir meg bare et kort blikk før han ser bort igjen og fortsetter å snakke med en eller annen. Jeg går litt lengre ned og får øye på Alice.

"Der er du! Endelig" sier hun og smiler blidt. Jeg smiler skjevt tilbake.

"Hva skal vi?" spør jeg i det jeg tråkker ned fra det siste trappetrinnet og treffer gulvet. Louis ser rart på meg og jeg skjønner at Alice ikke har fortalt han at jeg skal være med. Så utrolig kleint. Jeg trodde alt var greit mellom meg og Louis, men det virker jo nesten som om han hater meg. Alice legger merke til den drastiske stemningsendringen og bryter inn.

"Jeg tenkte vi kunne dra en tur på senteret eller noe?" sier hun spørrende og ser fra den ene til den andre. Jeg nikker svakt og tråkker oppi skoene mine. Vi kommer oss ut og setter oss i bilen. Louis setter seg i førersetet, Alice ved siden av han og jeg ender opp alene i baksetet. Toppers. Han begynner å kjøre og etter rundt fem minutter er vi fremme på senteret. Jeg hopper ut av bilen og snur meg mot Alice og Louis. De kommer seg ut de også og vi går inn. Alice og Louis babler i vei i ett sett. Du tenker kanskje at jeg utestenger meg selv ved å ikke ta del i samtalen deres? Vel, det er ganske vanskelig å ta del i en samtale hvor personene snakker om alt de har gjort sammen mens du ikke var der. Det eneste jeg kan gjøre er å høre på alt de sier. Hvorfor ble jeg med egentlig?

"Jeg skal bare. Eh. På do" finner jeg på. Louis og Alice snur seg endelig mot henne.

"Venter dere her?" spør jeg. De ser på hverandre før de gir meg et kort nikk. Jeg nikker kort tilbake før jeg forter meg bortover. Jeg går først til doen, men ombestemmer meg og går heller til utgangen. Da jeg kommer ut på gaten, snur jeg meg og går nedover. Jeg går helt til jeg kommer til en trang sidegate uten ett eneste menneske. Det er deilig å endelig få slippe alt bråket og bare få være alene, men samtidig skulle hun ønske at hun ikke var alene. Hun skulle ønske Louis var her, merkelig nok. Hun skulle hun aldri møtte Alice. Eller, egentlig skulle hun ønske at Louis aldri møtte henne. Da kunne hun hatt Alice helt for seg selv. Og Sara. Hun skulle virkelig ønske at hun var her nå sånn at hun kunne fortalt henne om alt dette her, men det er vel for sent nå, er det ikke?