Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 27: Dress, sand og farmen

Jeg stopper bilen utenfor restauranten og går ut. Det første som møter meg er Harry og Louis. De står ved siden av hverandre i inngangen i hver sin dress. Jeg kan ikke la være å smile.

"Hei" sier jeg mildt og gir dem en klem hver.

"Så fin du er" sier Harry og smiler. Louis nikker.

"Dere også" sier jeg og smiler bredt. De snur seg og viser meg til bordet vårt. Vi får satt oss ned og bestilt det vi skal ha. Jeg ser på de to guttene foran meg og sukker.

"Jeg elsker dere. Virkelig" sier jeg fortvilet. Louis gir meg et skjevt smil.

"Jeg håper dere vet hvor vanskelig dette er for meg" fortsetter jeg. Harry nikker.

"Dette er ikke lett for oss heller. Det eneste jeg tenker på en hvem du kommer til å velge, når det jeg egentlig bør tenke på er å ha det gøy" sier Louis.

"For å være ærlig, har jeg ikke lyst på mat. Og jeg har heller ikke lyst til å sitte her i en kjole som tar livet av meg og gå rundt i to ukomfortable høye heler som dreper føttene mine. Jeg vil bare ha det gøy" sier jeg og trekker på skuldrene.

"Enig" sier guttene. Jeg gir de et skjevt smil før vi løper ut av restauranten. Louis og Harry fortsetter å løpe nedover gaten. Jeg stopper og tar av meg skoene mine før jeg løper så fort jeg kan etter dem. Vi løper helt til vi kommer til stranda. Der slenger vi oss ned i sanden. Jeg klarer ikke stoppe å smile. I et lite øyeblikk stopper verden rundt oss. Vi blir liggende og snakke om alt mellom himmel og jord. Vi går langs vannkanten, løper om kapp, tegner tegninger i sanden og turner. Ihvertfall så godt vi klarer. Det er da de bestemmer seg for å kaste meg i vannet. De gir hverandre et kjapt blikk før de løfter meg opp og begynner å løpe mot det åpne havet.

"Nei! Dere våger ikke" skriker jeg som en liten unge. Før jeg vet ordet av det er hele kroppen min under vann. Jeg kommer meg fort opp.

"Det der kommer dere til å angre på!" roper jeg og løper bort til dem. Jeg tar tak i armen til Harry og drar han utover i vannet.

"Vent. Først må du ta av deg denne" sier jeg og drar i den hvite skjorta hans. Han rister på hodet.

"Okei. Da får jeg gjøre det selv da" sier jeg og begynner å kneppe den opp.

"Og det gjelder deg å!" sier jeg og peker på Louis som står i vannkanten. Han ler før han drar av seg skjorta og løper utover i vannet. Jeg får av Harry skjorta og hiver den inn mot land.

"Dette kan jeg like" sier jeg og ser fra Louis til Harry. De ler og dytter meg ned i vannet. Jeg drar de etter meg.

For å være ærlig, har jeg ikke hatt det så gøy på lenge. Om det bare hadde vært en måte jeg kunne beholdt begge på.. Men det kan jeg ikke. Hallo, man har jo ikke to kjærester på en gang? Hvor gammel er du, Ellie, tre? Det er ikke før på slutten av kvelden da de står foran meg begge to, at hjertet mitt begynner å slå hardere enn noen gang. Jeg hadde allerede tatt et valg, men nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ser fra den ene til den andre. Et lite øyeblikk føler jeg meg som en eller annen slags dommer i et realityprogram på tv2. Som om jeg skal gi en eller annen gleden av å fortelle at "du er vinneren av farmen". Men ingen kan vinne om ingen taper.

"Harry. Hvor skal jeg starte? Du har alltid vært min beste venn. Og det kommer du alltid til å være. Vi har gjort alt sammen og jeg er verdens heldigste som får ha deg i livet mitt" sier jeg og smiler svakt for meg selv. Ikke tør jeg å møte blikket hans eller se ansiktet hans.

"Og du, Louis. Vi har gått igjennom så mye. Jeg har vært verdens verste, men allikevel har du alltid kommet tilbake. Ikke skjønner jeg hvorfor. Jeg beundrer deg av hele mitt hjerte" fortsetter jeg uten å se opp fra bakken.

"Men. Jeg har tatt et valg. Og hjertet mitt tilhører Harry" sier jeg gråtkvalt. Tårer renner nedover ansiktet mitt når jeg innser hva jeg akkurat har gjort. Der, i det øyeblikket, mistet jeg han. Det siste jeg vil, er å se ansiktet hans nå, men jeg har ikke noe valg. Jeg løfter blikket til et fortvilet ansikt. Fort slenger jeg armene mine rundt Harry. Han holder meg hardt og tett inntil seg. Klemmene hans er de beste. Jeg trekker meg ut av klemmen og ser han i øynene. Forsiktig tørker han vekk tårene som triller nedover i ansiktet mitt med fingeren sin. Jeg ser bort på Louis. Blikket hans er festet i bakken. Jeg prøver å klemme han, men han trekker seg unna.

"Vi sees" mumler han før han snur seg og forsvinner ut i mørket. Harry trekker meg inntil seg i et varmt kyss.

"Takk for i kveld" mumler jeg.

"Jeg må gå" sier jeg fort før jeg løper så fort jeg kan vekk derfra.

JEG PUBLISERTE AKKURAT EN NY HISTORIE🎉🎉 Jeg vet det kom med null forvarsel, men jeg har holdt på med den så lenge og gledet meg til å publisere den. Den heter "crushed" og er en annen one direction fanfiction (selvfølgelig). Mer informasjon finner dere om dere går inn på boken. Jeg har i tillegg oppdatert "I don't do normal" som jeg har slitt litt med. Blir veldig glad om dere skjekker det ut!