Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 23: Søndag, mobiler og spenner

"Uansett da, så sa jeg at vi kunne møtes på søndag" sier hun og slenger på det kastanjebrune håret sitt.

"I det minste har en av oss et lovende kjærlighetsliv" mumler jeg og tar en slurk av kaffen min. Alice gir meg et skjevt smil.

"Det kommer nok til å ordne seg. Det her er bare en fase" sier hun. Jeg trekker på skuldrene.

"Håper det. Jeg vil egentlig ikke se noen av dem igjen. Og etter den krangelen der, hva vil skje med bandet?" sier jeg bekymret. Alice er så rolig. Det er akkurat som om hun ikke har en eneste bekymring.

"Det går fint. De har vært venner så lenge at de klarer å komme seg videre" sier hun mens hun tvinner på håret sitt. Jeg nikker.

"Du har vel rett" sier jeg til slutt. Mobilen min som ligger på bordet foran meg gir plutselig fra seg en durelyd. Jeg løfter den opp.

Melding fra Liam-Møt meg i parken nå. Viktig.

Jeg ser opp på Alice.

"Jeg er så lei meg, men jeg må gå nå" sier jeg fort før jeg reiser meg opp og tar på meg cardiganen min. Jeg slenger veska mi over skuldra og legger telefonen min i lomma.

"Det var veldig hyggelig å se deg igjen!" roper jeg før jeg spaserer ut av døra på andre siden av kafeen. Jeg forter meg ned til parken hvor Liam står og venter.

"Hei" sier jeg og gir han en klem.

"Louis har dratt" sier han fort. Uten en eneste følelse. Jeg ser rart på han.

"Dratt?" spør jeg omsider.

"Hjem. Han har dratt hjem" fortsetter han og ser alvorlig på meg.

"Hjem? Som i LA?" spør jeg da jeg forstår hvor langt han faktisk kan ha dratt. Liam nikker og drar en hånd gjennom håret.

"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre" sier han. Jeg rister på hodet.

"Ikke jeg heller. Som du sikkert har skjønt" sier jeg og begynner å løsne parykken fra hodet mitt. Spennene slenger jeg på bakken.

"Hva gjør du?" spør Liam og ser rundt bena sine hvor halvparten av spennene ligger. Jeg drar av meg parykken og nettet under den og slenger det bak meg. Så slenger jeg ut armene mine.

"Liam. Jeg er et komplett rot" sier jeg og ler i fortvilelse. Liam gir meg et skjevt smil.

"Jeg kunne virkelig trengt en klem nå" sier jeg. Liam nikker fort og legger armene sine rundt meg. Jeg graver meg ned i skulderen hans. Han trekker meg tett inntil seg og holder godt rundt meg.

"Takk, Liam. Du er virkelig min aller beste venn" sier jeg inn i skulderen hans. Han stryker meg over ryggen. Da kommer jeg på det. Han.

"Harry" sier jeg fort.

"Hø?" sier Liam. Jeg trekker meg fra han.

"Harry. Vi må dra tilbake til Harry" sier jeg og går fort ned mot veien. Liam småløper opp på siden av meg. Jeg vinker inn den første taxien jeg ser og hopper inn foran Louis. Taxisjåføren kjører tilbake til huset vårt. Vi betaler før vi hopper ut. Liam låser opp bilen sin og kjører hjem til seg. Dette vil jeg gjøre selv. Jeg taster fort inn koden til porten og den åpner seg. Med faste skritt går jeg opp til døren og låser opp den også.

"Harry?!" skriker jeg så høyt jeg kan. Det tar ikke lang tid før Harry står i toppen av trappa.

"Hva har du gjort?!" skriker jeg. Han ser bare rart på meg.

"Gjort? Jeg har vel ikke gjort så mye" mumler han og drar en hånd gjennom håret. Sint og frustrert tramper jeg opp trappen. Harry rygger bakover.

"Det er din skyld" sier jeg hardt.

"Jeg skjønner ikke hva du snakker om en gang" sier Harry og ser hjelpesløst på meg.

"At Louis har dratt! Det er din skyld. Alt er din skyld!" skriker jeg og slår hånda mi i veggen. Harry går forsiktig nærmere meg.

"Har Louis dratt?" sier han rolig. Jeg nikker i fortvilelse. Han legger armene sine forsiktig rundt meg og trekker meg tett inntil han. Tårene renner ned fra øynene mine og danner en dam på brystet til Harry.

"Unnskyld" hulker jeg.

"Ikke tenk på det" visker han rolig.