Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 16: Kister, begravelser og veier

"Vi er samlet her i dag for å minnes Ellie Elizabet Whatsson"

Jeg ser over på kisten. Den er hvit og dekket av vakre blomster. Fra dem henger det lapper med tekst på. Det er ganske rart å være i sin egen begravelse. Jeg trodde ikke akkurat at denne dagen kom til å komme. Men nå er den her. Jeg ser meg rundt i rommet og prøver å finne guttene. Ingen av dem er her. Hvor er de? Jeg spotter Sara, Peter og Endre. De sitter på stolen foran. Utenom dem er det bare et par mennesker til. Presten som står foran i kapellet taler litt før det blir sunget et par sanger. Jeg går nedover midtgangen. Bak meg hører hulk og snufs fra noe som høres ut som Sara. Jeg går bort til døra bakerst og ser ut. Hvor er guttene? Plutselig kommer begravelsesfølget ut bak meg med kisten. Døren blir lukket igjen og låst. De går bortover mot en bil. Kisten blir satt inn i bilen og den kjører avgårde. Alle forsvinner hver for seg. Inn i hver sin bil. Så forsvinner bilene i hver for seg. I hver sin retning. Jeg blir stående alene ved kirkegården. Jeg går bortover mot inngangen til kirkegården. Plutselig kommer det en svart bil kjørende i full fart og bråstopper utenfor inngangen. Dørene går fort opp og ut kommer guttene. De smeller dørene igjen bak seg og går opp mot kirken. De tar i døren, men de er for sene. Begravelsen er over og døren er låst. Hvordan kunne de gå glipp av begravelsen min? Begravelsen til deres beste venn. Jeg trodde ihvertfall at jeg var det. Jeg går bort til dem. En form for panikk har allerede bredt seg utover i ansiktet til Harry.

"Jeg sa at vi ikke hadde tid til å øve før begravelsen!" sier Liam surt. Øve? Så det er det de har gjort. De har gått glipp av begravelsen min på grunn av at du skulle øve?

"Ingen av oss har sagt noe annet, Liam. Vi måtte øve, sånn var det bare. Turnéen starter om bare noen få dager og vi MÅ være forberedt" sier Niall.

Jeg setter meg opp og gisper etter luft. Jeg skvetter og gir fra meg et lite hyl når jeg ser guttene. De har slått seg ned i hver sin stol på rommet.

"Hva gjør dere her?!" sier jeg fortsatt litt forfjamset fra drømmen.

"Dere skremte livet av meg" fortsetter jeg og sukker.

"Går det bra?" sier Louis skrekkslagen. Jeg rister på hodet og slenger meg tilbake på puta igjen. Jeg ligger rolig og puster i rundt et halvt minutt til jeg endelig har kommet til meg selv.

"Hvis jeg hadde dødd, hadde dere kommet i begravelsen min da?" spør jeg og fikler med dynekanten.

"Er du gæren" sier Niall.

"Selvfølgelig!" sier Liam.

"Hva om dere hadde hatt en kjempeviktig øving da?" spør jeg med blikket festen på dyna.

"Hvor har du alt det her fra?" spør Harry. Jeg rister på hodet.

"Ikke noe" sier jeg fort.

"Men eh, det var Sara som skulle komme hit i dag, ikke dere" sier jeg og ser bort på dem. Harry gliser.

"Vi vet" ler Niall. Jeg ser rart på han.

"Du skal hjem" sier Harry. Smilet er festet som et klistremerke på ansiktet hans. Jeg setter meg fort opp i sengen.

"Hva?" sier jeg og reiser meg opp.

"Hvis dere tuller nå, er dere døde alle sammen" fortsetter jeg og biter tenna sammen. Louis nikker mot noe bak meg. Jeg snur meg. I døråpningen står en lege. Han nikker bekreftende og smiler et varmt smil. Jeg hviner og gir han en stor klem.

"Jeg kan ikke tro det!" roper jeg og ler. Dette er kanskje en av de første gangene jeg har følt glede på en lang stund nå. Jeg løper bort til guttene og klemmer de hardt. Legen holder fram noe som ser ut som en mappe. Han rekker den til meg.

"Her er all informasjonen du trenger. Følger du dette riktig skal du få slippe å komme tilbake hit igjen" sier han og blunker til meg. Jeg tar imot mappen.

"Vær forsiktig" sier han før han forsvinner ut døren igjen. Jeg forter meg bort til bagen min og hiver tingene mine oppi. Øverst legger jeg mappen. Jeg lukker igjen bagen og slenger den over skuldrene mine. Så snur jeg meg mot guttene igjen. Jeg gir de et kort nikk som en bekreftelse på at jeg er klar. Vi forsvinner ut døra og bort til resepsjonen.

"Jeg er klar nå" sier jeg til damen som sitter bak disken.

"Bare skriv under på disse papirene så kan du få dra" sier hun og rekker meg noen ark. Jeg skriver fort ned navnet mitt på de. Hun gir meg et par kopier av arkene, sånn at jeg kan ta de med hjem og se på de der. Gud, det er mye papirer.

"Flott, alt ser ut til å være klart. Gratulerer" sier hun og smiler til meg. Niall prikker meg på skuldra. Guttene har allerede begynte å løpe bortover mot inngangen.

"Takk!" roper jeg rett før jeg forsvinner ut. Guttene er allerede borte ved bilen. Jeg blir stående og trekke inn luften. Det er akkurat som om jeg ikke har vært ute på tusen år. Men det har jeg jo. Jeg er jo ute hver dag. Jeg skal til å gå, men så kjenner jeg en hånd på skuldra mi. Jeg snur meg. Bak meg står en jente. Hun har brunt hår som er satt opp i en slags messy bun på toppen av hodet. Huden hennes er blek og øynene hennes er grønne.

"Hei" sier hun og smiler.

"Eh, hei" sier jeg nølende.

"Alice" sier hun og rekker frem hånden. Jeg tar den.

"Ellie" sier jeg fortsatt en anelse usikkert. Hun ser ned på bagen min.

"Er du innlagt?" spør hun og lener vekten sin på det ene benet. Hun har på seg en hvit bukse som sitter stramt rundt benene hennes og en blomstrete bluse.

"Var" retter jeg og ser bort på bilen til Harry.

Liam stopper opp og ser på meg mens de andre setter seg inn i bilen. Jeg snur meg tilbake igjen.

"Åja. Jeg er her for å se lillebroren min. Ikke noe seriøst altså. Det går fint" sier hun og ser mot bygningen. Jeg nikker sakte.

"Kom da, Ellie!" roper Liam og vinker meg med seg.

"Jeg må gå" sier jeg og peker mot bilen. Hun nikker.

"Ha det da" sier jeg og smiler før jeg snur meg.
Jeg forter meg bort til bilen og slenger bagen min inn i bakluka. Så setter jeg meg inn i forsetet. Harry sitter ved rattet.

"Hvor er Sara, Peter og Endre?" spør jeg når jeg innser at jeg verken har sett eller hørt fra de på en god stund nå. Alle er stille.

"Hallo? Kan jeg få et svar?" spør jeg og ser fra den ene til den andre. De er fortsatt musestille. Louis skal til å si noe, men Niall slår han hardt i armen. Han lukker munnen.

"De har dratt" sier tilslutt Harry.

"Hva, dratt? Hva snakker du om?" spør jeg og ser rart på han.

"Hjem" sier han med blikket festet på veien.

"Hva mener du? De bor jo her" sier jeg og ser rart på han. Nå skjønner jeg ingenting.

"Ikke nå lenger" mumler Liam fra baksetet.

"Hva?" sier jeg ser bak meg. I det blikket mitt treffer Liam, Louis og Niall, snur de seg fort mot vinduene alle tre.

"Kan noen fortelle meg hva som skjer?" spør jeg irritert og ser framover på veien igjen.

"Sara, Endre og Peter har flyttet for å hjelpe broren til Endre" sier Liam baki. Mine tre beste venner valgte å flytte fra meg. I den vanskeligste tiden i livet mitt. Uten å si i fra til meg. Et lite sukk forlater munnen min. Kanskje det var min feil? Som vanlig. Det er alltid min feil. Jeg er dum. Dum som tror at jeg er noe.