Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 15: Dyner, hender og hatkommentarer

"Ellie, foten din er helt blå!" roper Harry og ser forskrekket ned på benet mitt. Jeg hadde helt glemt det. At jeg sparket den i veggen. Jeg trekker den opp under dyna og ler nervøst.

"Jeg falt" lyver jeg og prøver å le. Harry stirrer meg hardt inn i øynene. Han er så alvorlig at jeg nesten blir redd. Men jeg stirrer tilbake.

"Du lovte" sier han uten å bryte øyekontakten. Så ser han vekk igjen.

"Du lovte at du skulle slutte å skade deg selv" sier han irritert og slenger armene rundt seg. Han vet åpenbart ikke hvor han skal gjøre av dem. Jeg rygger usikkert bakover mot veggen. Han løfter hånda. Jeg skvetter når den treffer veggen og et høyt smell fyller rommet. Ryggen min treffer veggen og jeg dunker hardt inn i den. Han skotter bort på meg. Jeg kan se frykten i øynene hans. Han er redd. Han går mot meg. Trekker jeg meg lengre tilbake nå, forsvinner jeg inn i veggen. Han stiller seg foran meg. Knyttneven hans knytter seg, men han gir slipp igjen.

"Stopp" sier jeg skrekkslagen. Rolig trekker han seg fra meg. Som om han gir opp.

"Sorry" mumler han og setter seg på sengekanten. Jeg setter meg ved siden av han.

"Hva er det som skjer med deg egentlig? Hva var det som skjedde i Italia, før vi fant deg på rommet? Og hvorfor skader du deg selv? Hva er det som skjer med deg, Ellie? Jeg blir jo helt gal av det greiene her" sier han oppgitt. Jeg tar hendene hans.

"Jeg har det fint, ok? Slutt å bekymre deg for meg" sier jeg og ser inn i øynene hans. De glimter av lyset fra vinduet. Han ser fort vekk.

"Hvordan kan jeg ikke bekymre meg for deg?" mumler han.

"Hva mener du?" spør jeg usikkert og prøver å få øyekontakt.

"Du har ennå ikke skjønt det" sier han og reiser seg opp.

"Skjønt hva?" jeg reiser meg opp jeg også.

"Skjønt at jeg har. Jeg har falt hodestups for deg, Ellie" utbryter han og ser på meg.

"Helt siden du kom tilbake har jeg følt noe hver eneste gang jeg har sett deg. Og det er skummelt. Det er skummelt på grunn av deg og Louis" sier han. Han skal til å fortsette, men jeg stopper han. Uten at jeg kan kontrollere det er jeg plutselig rett foran ansiktet hans. Leppene mine treffer hans. Jeg trekker meg fort vekk.

"Unnskyld. Det var. Rart" mumler jeg og snur meg for å gå. Han tar meg fort i hånda og trekker meg inntil han.

"Nei, jeg kan ikke. Jeg mener det, det var rart. Jeg burde ikke ha gjort det" sier jeg igjen og vrir hånda mi ut av hans.

"Vi har vært venner så lenge jeg kan huske og jeg vil virkelig ikke miste deg. Sorry, jeg kan ikke" sier jeg. Det er akkurat som om hele kroppen til Harry synker ned. Som om hodet hans synker ned mellom skuldrene hans. Jeg snur meg igjen og skal til å gå å sette meg igjen.

"Men" begynner Harry. Jeg stopper han.

"Hva om vennskapet vårt bli ødelagt, Harry? Hm? Bryr du deg ikke om det? Jeg og Louis kommer aldri til å være sånn som vi var før. Vi kommer aldri til å være normale venner! Hvem vet når du er lei av meg. Du har alltid ett eller annet på gang med noen du, Harry! Det er alltid en eller annen jente. Kan ikke du bare holde deg unna for en gangs skyld?! Og meg? Jenta med kreft. Jenta som måtte redde seg selv fra å ta selvmord i villaen til et verdenskjent band i et helt annet land. Jenta som får tusenvis av hatkommentarer hver dag. Jeg har ikke hår engang! Hva om jeg dør, Harry?! Hva om jeg dør?!" stemmen min knekker og jeg bryter ut i gråt. Jeg knekker sammen og faller ned på knærne mine. Harry setter seg foran meg på gulvet og legger armen sin rundt meg. Han klemmer meg hardt inntil seg.

"Det kommer til å gå bra, Ellie. Alt kommer til å ordne seg" sier han rolig og stryker over hodet mitt. Jeg legger meg tett inntil han og lar tårene renne. Tårene som jeg bare har lengtet etter å få ut. Det føles godt å endelig gi slipp på alt. All tristheten som har gjemt seg inni meg og bare ventet på å få slippe ut. Han legger hendene sine på hver sin side av hodet mitt og dytter det fra han sånn at han kan se ansiktet mitt. Han smiler svakt og tørker vekk noen tårer fra ansiktet mitt ved hjelp av tomlene sine. Jeg ler stille.

"Genseren din er våt" sier jeg og ser på der hodet mitt akkurat lå inntil han. Han ser ned på seg selv før han ser opp igjen og gir meg et lite smil.