Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 25: Maskararester, svarte bukser og LA

Døra glir sakte opp. En jente kommer til syne i døråpningen. Hun har maskararester under øynene. Det mørket håret hennes er satt opp i en dott på toppen av hodet. Alt hun har på seg er en lang, svart t-skjorte. Hun gransker oss fra topp til tå.

"Hva vil dere" sier hun slapt mens hun lener seg på dørkarmen. Jeg kremter svakt og ser opp på Niall. Han trekker på skuldrene. Jeg ser tilbake på jenta.

"Er Louis her?" spør jeg og prøver å se inn i huset bak henne. Hun lukker opp døren helt før hun snur seg og går inn. Niall forter seg inn foran meg. Forsiktig tråkker jeg inn etter de og lukker døren bak meg. Huset er fullt av søppel. Tomme ølflasker og annen drikke, poser, klær, smykker, møbler, esker og annen søppel. Jeg må gå i sikksakk mellom tingene for å komme meg inn. Hun går opp en trapp og videre inn gjennom en gang. Hun stopper ved den ene døra før hun gnir seg i øynene og gir fra seg et lite gjesp. Så lukker hun den opp. Niall stiger fort foran meg og dekker det jeg kan se av rommet. Jeg prøver å snike meg rundt han, men han stopper meg. Niall snur seg fort mot meg igjen. Jeg ser rart på han. Da glir døra bak han igjen.

"Hva skjer?" spør jeg uten å skjønne noen ting. Niall trekker seg litt lenger unna døren, uten å svare på spørsmålet mitt. Så går døra opp igjen. Ut kommer Louis. Han har på seg en blå t-skjorte og svarte bukser. Håret hans er uordnet og bustete, men av en eller annen grunn liker jeg det sånn. Jenta som hadde åpnet døren forsvinner ned gangen. Han retter fort på klærne sine før han ser opp. Da han ser meg, stopper han. Hele kroppen hans er som fryst fast.

"Ellie? Hva gjør du her?" spør han nervøst. Jeg kremter svakt.

"Du. Du trodde vel ikke at jeg ikke kom til å komme etter deg" mumler jeg lavt. Niall tar tak i hånden min. Jeg strammer grepet rundt hans tilbake. Louis ser ned på hendene våre.

"Jeg var skikkelig dust, Ellie" sier han og ser på meg. Det et som om han ser rett inn i sjelen min.

"Ja, det var du. Og du er det fortsatt. Sannheten er at du alltid kommer til å være det. Men uansett hva som skjer, kommer jeg alltid til å være her for deg" Niall klemmer svakt i hånden min. Jeg smiler for meg selv.

"I tillegg, finnes det ikke noen one direction uten Louis Tomlinson. Du må ordne opp med Harry. Vi kan ikke fortsette sånn her" sier jeg bestemt. Han nikker.

"Men ikke ennå" sier Niall fort. Jeg ser rart på han. Han trekker på skuldrene.

"Når vi først er i LA, så kan vi jo ikke bare dra igjen" sier han og begynner å gå ned mot utgangsdøra. Jeg ser på Louis. Han trekker på skuldrene. Så forter vi oss etter Niall. Vi kommer oss ut på gata. Lenger kommer vi ikke før vi er omringet av mennesker som skriker og hoier i munnen på hverandre.

"Når jeg tenker meg om, så var nok ikke dette en veldig god idé" sier Niall mens han kjemper for å komme seg ut av mengden. Det hjelper lite, for flere og flere mennesker strømmer til.

"Flott" mumler jeg for meg selv. Jeg ser bort på Louis som prøver å finne ut en løsning. Han trekker oppgitt på skuldrene. Det tar ikke lang tid før sikkerhetsvaktene til guttene er på stedet. De får fjernet alle rundt oss og tatt oss med inn i en svart limousin.

"Jaja. Da fikk vi ikke hatt det så gøy i LA allikavel da, Niall" sier jeg. Han humrer svakt.

"Tror dere Harry hater meg?" spør Louis usikkert.

"Ja. Men jeg tror han hater meg også. Så vi er på lik linje" sier jeg og trekker på skuldrene.

"Hva har du gjort?" spør Louis nysgjerrig. Jeg kjenner at jeg rødmer svakt.

"Ehm. Det trenger vi ikke å snakke om nå" sier jeg fort.