Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 21: Dører, krøller og håndflater

Jeg forter meg gjennom gangen og bort til rommet. Jeg banker hardt på døren. Ikke noe svar. Jeg lukker opp døren. På sengen sitter Harry. Ryggen hans er vendt mot døren hvor jeg står. Forsiktig lukker jeg den bak meg.

"Hei" sier jeg lavt. Han svarer ikke.

"Hvordan går det?" spør jeg og går mot sengen. Han rister svakt på hodet.

"Jeg kan forklare" mumler jeg og setter meg på sengekanten.

"Trengs ikke" sier han fort uten å i det hele tatt snu seg for å se på meg.

"Hva mener du? Alt sammen har en forklaring" sier jeg og ser på de brune krøllene som hviler slapt over nakken hans.

"Det var ganske lett å se hva som skjedde på det bildet. Du vet hva jeg føler for deg. Hva mer er det å forklare?" spør Harry. Jeg setter meg helt opp i sengen.

"Du har rett. Jeg kunne fortalt deg absolutt hvordan det skjedde. Jeg kunne fortalt deg at det ikke var meningen å såre deg. At jeg var dum og at det ikke var sånn her du skulle få vite det. Jeg kunne sagt hvor mye du betyr for meg. Hvor mye jeg elsker deg. Men det er vel meningsløst" sier jeg lener meg tilbake på veggen bak sengehodet. Harry sier ikke noe.

"Kan du i det minste se på meg?" sier jeg etter en stund.

"Hver gang jeg ser på deg er det som om jeg faller for deg på nytt. Jeg kan ikke, Ellie. Du valgte Louis. Igjen. Til tross for alt jeg har fortalt deg om alt jeg føler for deg" sier han mens han fikler med hendene sine.

"Hør her. Jeg skal være ærlig med deg. Jeg er supertakknemlig for at du fortalte meg alt. For at du alltid forteller meg alt. Og å si at jeg ikke føler noe som helst for deg, er løgn, for det gjør jeg. Men jeg har kjent deg siden den dagen jeg ble født og jeg kan virkelig ikke ødelegge det vennskapet vi har ved å sette følelsene mine først" sukker jeg. Harry snur seg endelig.

"De følelsene blir ikke borte ved at du nekter for at du har dem. Og du kan heller ikke noe for at de er der. Det dummeste du kan gjøre er at du ignorer de" sier han og ser meg dypt inn i øynene. Jeg klapper ved siden av meg i sengen. Han setter seg opp ved siden av meg. Forsiktig legger jeg hodet mitt på skuldra hans.

"Hva er det jeg gjør, Harry?" sier jeg utslitt puster tungt ut.

"Har du følelser for Louis?" spør han og legger hodet sitt oppå mitt igjen.

"Ja. Eller, jeg vet ikke" sier jeg forvirret og trekker på skuldrene.

"Jeg kan ikke løse ting for deg, Ellie. Du må finne ut av det selv" sier Harry. Han lar fingeren sin gli forsiktig over håndflaten min. Det kiler svakt. Jeg smiler kort.

"Tror du jeg klarer det? Å finne ut av det, altså?" spør jeg med blikket festen på hendene våre. Han tar tak i hånden min.

"Hvis du bare vil, kan du klarer hva som helst" sier han. Jeg kan kjenne at han smiler og klarer ikke å la være å smile selv. Det er så feil, men det føles så riktig.

Gud, Ellie, hva er det du holder på med?