Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 13: Håndledd, krefter og øyeblikk

Jeg drar fort dyna over håndleddet mitt.

"Ellie?! La meg se!" sier Niall og prøver å dra bort dynen igjen. Jeg tviholder på den.

"Det er ingenting!" roper jeg og vrir meg rundt på andre siden. Plutselig har Harry, Louis og Liam også kommet bort.

"La meg se!" roper Niall og griper tak i hånden min bakfra. Jeg har null krefter igjen og gir etter. Jeg ser vekk, orker ikke å se reaksjonene deres når de ser de. Arrene.

"Hvorfor har du ikke fortalt noe?" spør Harry og setter seg på huk foran meg. Jeg ser bort på dem. Jeg har egentlig ikke noe svar. Det verste jeg vet er å innrømme svakhetene mine. Jeg hater når andre ser noe jeg ikke klarer. Eller noe jeg er dårlig på. Jeg vil ikke være svak. Jeg er på gråten, men svelger hardt for å holde det inne.

"Fordi dere hadde det helt fint. Jeg ville ikke ødelegge" mumler jeg.

"Ødelegge hva?" spør Louis og trekker seg nærmere.

"Jeg ville ikke ødelegge mellom deg og Sara" sier jeg fort og ser vekk.

"Eller Niall og Anne. Eller Liam og Amanda. Dere hadde det jo så fint. Jeg ville ikke komme med alle klagene mine og ødelegge for at dere skulle ha det bra. Jeg vil heller at dere skal være glade enn at jeg skal det. Jeg bryr meg for mye om dere til å komme å ødelegge alt liksom" sier jeg.

"Det viktigste for meg er at du har det bra. Og det har du ikke. Og det er vondt for meg å se hvordan du har det. Det er jo derfor vi er her nå. Fordi vi bryr oss om deg. Du må love meg å aldri gjøre det der igjen" sier Harry. Jeg snur meg tilbake. Jeg ser ned.

"Lover du?" spør han og løfter opp hodet mitt ved hjelp av hendene sine. Jeg nikker svakt.

"Ok" sier jeg til slutt.

"Gruppeklem!" roper Louis og kaster seg forover.

"Du må alltid ødelegge de fine øyeblikkene!" roper Liam som bokstavelig talt blir most under Louis som nå ligger oppå alle sammen. Han ruller seg av og faller ned på gulvet. Jeg smiler. Plutselig kjenner jeg at det kommer igjen.

"Bøtte" sier jeg kjapt. Liam hiver seg over bøtta og rekker den opp til meg. Jeg lener meg over og det kommer ut.

"Takk" mumler jeg og legger meg tilbake i sengen.

"Dere står her som fire superstjerner mens jeg ligger her som et vrak" ler jeg. Niall rister på hodet.

"Jeg synes du ser fin ut, jeg" sier han. Jeg rødmer.

"Takk" flirer jeg. Han gir meg et kort nikk.

"Tenk om jeg hadde fått den babyen" sier jeg etter det har vært stille en stund.

"Mareritt" mumler Louis. Jeg ser på han.

"Hva sa du?" spør jeg og smiler selvom jeg hørte perfekt hva han sa. Jeg vil bare at han skal si det igjen.

"Ikkeno" sier han fort. Jeg nikker.

"Såpass ja" mumler jeg for meg selv.

"Da du kom i den bilulykken. Jeg var livredd" sier Louis.

"Alle var det" sier Harry fort. Jeg smiler for meg selv. De var redde for at noe skulle skje meg. One direction. Harry, Liam, Niall og Louis var bekymret for meg.

"Å ja?"sier jeg og gløtter bort på dem.

"Mhm" sier Niall.

"Vi må begynne å passe litt bedre på deg. Først blir du full, så brekker du benet, så blir du truet av psykokjerringa til Niall, så blir du gravid" begynner Liam. Han blir avbrutt av Louis.

"Det var Harry sin feil" sier Louis fort. Harry stirrer uskyldig ut i lufta. Helt siden Liam nevnte Anne har Niall stirret stivt inn i veggen. Liam fortsetter.

"Så havner du i bilulykke og nå" han stopper når han innser at det siste kanskje ikke er det beste å nevne. Dessuten er det jo ikke deres feil.

"Hvis jeg har klart meg gjennom alt det der, klarer jeg meg gjennom dette" sier jeg bestemt. Guttene som nå har slått seg ned på gulvet, smiler svakt. Det er stille i sånn cirka tjue sekunder før Sara braser inn døra. Øynene blir dekket for av ett eller annet. Jeg tar meg til ansiktet og kjenner hånden min treffe noe mykt. Jeg drar det av ansiktet mitt. Det er en parykk. Jeg ser oppgitt på henne.

"Sara" begynner jeg.

"Det er bare noe billig skrap. Bruk den hvis du vil. Mamma sa jeg skulle gi den til deg" sier hun andpusten. Jeg tar meg til håret mitt som smått har begynt å falle av.

"Ja, jeg trenger den ikke ennå akkurat" ler jeg og slenger parykken ned på gulvet. Sara ler smånervøst. Hun snur seg og legger merke til guttene som sitter spredt utover gulvet som fire små barn.

"Åh, hei" sier hun fort. De gir henne et kort nikk.

"Men du, du må spørre Endre om han kan komme hit i morgen. Med meg og Peter. Det er viktig. Og da mener jeg VIKTIG" sier hun og ser alvorlig på meg.

"Ok?" sier jeg forfjamset uten å egentlig skjønne hva som skjer. Hun drar opp noe fra veska si. Jeg ser forskrekket på henne.

"Jeg fant dette på rommet hans" sier hun og ser på meg.