Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 2: sykehus, kaffebarer og følelser

"Går det bra med deg?!" sier jeg da jeg kommer inn døra på sykehuset. Endre ligger i en seng i enden av rommet. Han snur seg og ser meg. Bak meg kommer Liam. Jeg setter meg på huk ved siden av sengen hans. Han smiler svakt.

"Takk for at du er her" hvisker han svakt. Jeg kjenner en hånd på skulderen min. Det er Liam sin. Jeg legger hånden min oppå hans og ser på han. Han gir meg er kort smil.

"Jeg er her for deg. Alltid" sier jeg og ser tilbake på Endre. Endre ser trøtt og utslitt ut. Øynene hans henger som to røde poser i ansiktet og håret er rufsete. Jeg finner fjernkontrollen til sengen og lener den bakover.

"Få deg litt søvn. Det vil hjelpe. Og send meg en melding om det er noe" sier jeg og reiser meg opp. Endre smiler svakt før han legger seg tilbake og lukker igjen øynene. Vi blir stående og se på han i noen sekunder før vi snur oss for å gå. På veien ut møter vi en lege.

"Det ser ut som om det kommer til å gå bra" sier hun og klapper meg på skuldra.

"Ser ut som?" sier jeg og ser forskrekket på henne.

"Han ser fin ut, men man vet jo aldri hva som kan skje" sier hun og trekker på skuldrene. Louis tar tak i hånden min. Jeg mener Liam, sorry. Vi går ut og setter oss i bilen. Jeg sukker.

"Det går nok bra. Alt ser helt fint ut nå ihvertfall" sier Liam og starter bilen. Jeg lener hodet bakover i setet og ser ut av vinduet mens Liam kjører ut av parkeringsplassen på sykehuset. Jeg tar opp telefonen min.

***Melding fra Sara***
Hei, unnskyld for det i stad. Møtes på kaffebaren? Bare du og jeg?

***Melding til Sara***
Ok, jeg kommer nå!

"Kan du kjøre meg til kaffebaren? Jeg må bare snakke med Sara, la hun forklare seg" sier jeg og ser på Liam. Han nikker og kjører inn mot senteret. Han stopper utenfor. Jeg hopper ut av bilen.

"Takk" sier jeg før jeg lukker igjen bildøren og forter meg inn på senteret. Kaffebaren ligger i nederste etasje. Jeg forter meg bort og inn. Sara kommer bort til meg med en gang og gir meg en god klem.

"Her" sier hun og rekker meg et beger med frappé.

"Takk" sier jeg og smiler. Vi setter oss ned ved et bord. Det blir stille en stund. Ingen sier noe.

"Jeg bryr meg" sier Sara plutselig. Jeg ser spørrende på henne.

"Om Endre" fortsetter hun.

"Det er bare det at alt dett med Louis gjør at hjernen min blir helt rar. Jeg er sammen med en kjendis liksom. Og i tillegg er han esken din. Og jeg var forberedt på at du kom til å bli lei deg eller sur eller irritert eller skuffet, men nei. Ingenting. Du synes det var greit. Og jeg trodde dere to var ferdige. Men han vil ikke slutte å snakke om deg. Og det gjør meg gal" sier Sara og tar en slurp av kaffen sin. Han vil ikke slutte å snakke om meg? Om meg? Hva var det jeg akkurat hørte? Jeg ser rart på Sara.

"Hva sier han?" spør jeg. Sara sukker.

"Han snakker om alt dere gjorde sammen. Om hvor gøy dere hadde det på turné. Om hvor mye dere gjorde sammen" sier hun og ser ned. "Jeg vil bare være sikker på at det er meg han vil ha og ikke deg. Men jeg er ikke sikker. Og jeg vet ikke om jeg kan stole på han. Og det er de viktigste egenskapene en gutt bør ha" fortsetter hun trist. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg kjenner at jeg har sommerfugler i magen. Hvorfor? Fordi Louis snakker om meg? Fordi han kanskje fortsatt har følelser for meg? Min bestevenn er lei seg fordi kjæresten hennes ikke vil slutte å snakke om MEG. Louis Tomlinson snakker om MEG til kjæresten sin. Min beste venn er lei seg og jeg sitter her med sommerfugler i magen. Du vil kanskje si at dette er feil. At det er dårlig gjort av meg. At jeg er en drittsekk. Og en dårlig venn. En dårlig kjæreste over for Liam. Men jeg kan ikke stoppe brusingen inni meg. Jeg kan ikke stoppe verdens beste følelse fra å boble opp inni meg. Følelsen blir der. Samtidig som jeg trøster Sara og forteller henne om alt jeg ikke føler. Men jeg lyver. For jeg føler noe. Men det er feil. Følelsene er feil. Og de kan ødelegge vennskapet vårt. Men jeg kan ikke stoppe de. Ingen kan stoppe de. Man kan ikke stoppe forelskelse.