Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 12: Panikk, dansegulv og drikking

Niall og Louis kommer løpende inn i rommet.

"Det var nesten umulig å komme seg inn hit" sier Niall andpusten.

"Det går bra" sier jeg lavt før jeg legger meg forsiktig tilbake i sengen. Louis, Niall, Liam og Harry blir stående på gulvet.

"Sett dere ned, jeg får panikk når dere står sånn" sier jeg og ser opp på dem. Alle sammen kaster seg etter den samme stolen og ender opp oppå hverandre på gulvet. Jeg flirer svakt. De kommer seg fortumlet opp og finner hver sin stol.

"Husker dere da jeg brakk benet?" spør jeg og løfter hodet mitt opp fra sengen sånn at jeg kan se guttene.

Dansegulvet er fullt av folk. Mesteparten fulle. Vi finner oss et bord. Louis og Harry henter drikke til oss. De kommer tilbake med to store brett. "Er dere helt gærne?!" spør jeg og ser måpende på brettene. De setter seg ned og deler ut drikke. Vi prater om alt mulig rart mens vi sitter der og drikker. Jeg føler meg mer og mer rar etterhvert som jeg drikker, men klarer ikke å stoppe. Glassene tømmes og guttene drar meg med ut på dansegulvet. "Det er du som er gæren!" roper Niall for å overdøve musikken. Jeg føler meg mer og mer kvalm etterhvert som jeg danser. Og mer og mer svimmel. Jeg stopper opp og holder meg på magen. Harry og Louis tar meg i hver sin hånd og drar meg med seg til nærmeste toalett. Jeg dunker inn i veggen og sklir ned på gulvet. Jeg lener meg over doen og spyr. Louis og Harry setter seg ned ved siden av meg. Jeg legger hodet inntil veggen. "Jeg ødela det, gjorde jeg ikke?" spør jeg og rynker på brynene. Jeg føler meg absolutt ikke frisk. "Sorry, jeg bare, vet ikke hva som skjedde!" sier jeg og rister på hodet. De stryker meg på ryggen. Jeg blir plutselig sint uten noen som helst grunn. Jeg aner ikke hva jeg drakk, men uansett hva det var blir jeg ihvertfall helt rar av det. Humørsvigningene gjør meg gal. "Ikke rør meg!" skriker jeg og slår vekk hendene demmes. Jeg reiser meg opp og prøver å gå, men svimmelheten tar overhånd. Jeg tråkker feil på helen og faller over ende. Louis og Harry prøver å hjelpe meg, men det nytter ikke. Benet har ikke følelse og det er umulig å komme seg opp. Det ender med at de ringer en ambulanse.

"Vi har tatt deg med på nattklubb én gang, aldri igjen" sier Harry fort. Louis rister på hodet. Niall humrer svakt. Jeg legger hodet mitt tilbake på puta.

"Og når jeg kom tilbake, hadde dere tatt med der Anne på turnéen" sier jeg og ser opp i taket.

Jeg ler og gir alle en klem. "Koffert og greier? Hvor lenge blir du?" spør Harry. Plutselig kommer en lyshåret jente rundt hjørnet. "Det var da veldig til masing da" klager hun og tvinner på håret sitt. Det må være jenta som jeg så på TV. Hun er enda mer overfladisk i virkeligheten. Hun ser på meg. Blikket hennes glir over meg et par ganger. "Hei, jeg er Ellie!" sier jeg og smiler mens jeg rekker fram hånden. Hun ser bare rart på meg. Jeg trekker tilbake hånden min forsiktig. "Er det en seng til meg her eller?" spør jeg og ser meg rundt. Stemningen er sånn passe klein. "Ja, jeg kan vise deg" sier Louis og klør seg i bakhodet.

"Du ble ganske sint" sier Harry.

"Det er ikke rart jeg ble sur når du var helt dust i hodet ditt" ler jeg. Harry humrer svakt.

"Hun truet meg" sier jeg fort og kniper igjen øynene. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortelle det. Ikke nå som Niall liksom er helt betatt av henne.

"Hva?!" nesten roper Niall. Jeg sukker.

De andre sitter henslengt i sofaen og ser på tv. "Ingen som har tenkt til å legge seg i natt, nei?" sier jeg og hiver fra meg jakka. Jeg setter meg på sofakanten ved siden av Louis. Han legger armen rundt livet mitt og klemmer meg lengre inntil. Jeg ser på han og smiler før jeg kysser han svakt på kinnet. Anne som sitter på mobilen sin i et hjørne løfter et øye. Så stirrer hun meg rett inn i øynene. Det er nesten skummelt. Hun smiler falskt før hun spaserer inn på rommet sitt som ligger ved siden av mitt. Jeg følger etter og lukker døren bak meg. "Ok, dette slutter nå!" sier jeg bestemt. Anne snur seg. "Jeg tror du har gått til feil rom. Ditt er rett ved siden av. Jeg kan godt vise deg altså!" sier hun blidt. Åh, som jeg hater den jenta. "Jeg mener det. Du må seriøst slutte å gå rundt som en psykokjerring og true andre!" sier jeg. "Hysj!" sier Anne fort. "Hva er det du vil?" spør jeg og trekker meg tilbake og bort fra henne. "Alt jeg vil, er at du skal dra hjem" sier hun og legger armene i kors. "Hvorfor? Hva er problemet med at jeg er her?" spør jeg og ser rart på henne. "Fordi du er kjent og når du er her, legger ingen merke til meg!" sier hun litt lavere. "Du er helt gæren. Og det er tydelig at du ikke hører til her. Kan du ikke bare dra selv og finne noen andre å ødelegge for?" sier jeg og trekker meg enda nærmere døren. "Det funker jo på deg. Hvorfor skal jeg begynne med noen andre når jeg så vidt har begynt på en. Og jeg kommer til å fortsette. Helt til du gir deg og får ræva di ut herfra og aldri kommer tilbake" sier hun og kommer enda nærmere. "Det er noe seriøst galt med deg" sier jeg og river ned smykkeskrinet hennes som står på en hylle ved siden av døren så alle smykkene faller utover gulvet. Så smetter jeg ut døren og går inn på rommet mitt.

"Sorry Ellie, jeg hadde virkelig ingen anelse" sier Niall. Jeg løfter på hodet igjen sånn at jeg kan se han. Han smiler skjevt.

"Det går bra" sier jeg og legger meg tilbake igjen.

"Hvorfor har du ikke fortalt det?" spør Louis rolig.

"Fordi jeg turte ikke. Dere likte henne jo" svarer jeg. Blikket mitt er fortsatt festet til taket. Ingen sier noe. De kommer sikkert ikke på noe å si.

"Sorry" hører jeg plutselig Liam si.

"Ikke rart at du hatet henne så mye" mumler Harry. Jeg ler kort. Niall som har vært stille en stund åpner plutselig munnen sin.

"Ellie, hva er det her?!" roper han plutselig og spaserer bort til senga mi.