Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 5: Blikk, alkohol og rivaler

"Se på meg" sier jeg alvorlig. Han bare står der. Helt tom. Det er hjerteskjærende å se på. Han klarer ikke engang å møte blikket mitt.

"Se på meg!" roper jeg bekymret. Jeg blir selv overrasket over at jeg skrek.

"Sorry" sier jeg fort. Han ser opp. Han svelger tungt før han ser meg rett i øynene.

"Du har drukket" sier jeg fort når jeg ser øynene hans.

"Hva?" sier han og ser vekk igjen.

"Du har drukket!" sier jeg sint.

"Du vet så godt hvordan du blir når du drikker!" sier jeg og setter meg ved siden av han. Han vrir seg vekk.

"Greit" sier jeg og setter meg tilbake der jeg satt. Rett foran han. Jeg tar hånden hans.

"Louis, jeg elsker" begynner jeg.

"Du hadde" avbryter han. Han klarer ikke å fullføre setningen.

"Du hadde" sier han igjen.

"Med Harry?!" sier han sint og ser på meg. Alkohollukten sprer seg rundt i rommet.

"Louis du stinker" sier jeg og holder meg for nesen. Han sukker.

"Hvorfor er jeg ikke god nok for deg?" sier han og ser håpløst på meg. Synet av ansiktet hans får tårene mine til å renne nedover kinnene mine. Jeg tørker de vekk fort.

"Du er bra nok for meg, Louis jeg elsker deg" sier jeg og tar hånden hans.

"Louis?" spør han og ser rart på meg. Plutselig er det ikke Louis som sitter foran meg, det er Liam. Håret han er dratt over på siden og øynene hans skinner fra lyset som siger inn gjennom vinduet. Jeg skvetter til og blunker hardt.

"Jeg mener Liam" sier jeg forfjamset.

"Du kalte meg Louis" sier han og ser spørrende på meg.

"Sorry, jeg er bare litt sliten" sier jeg og gnir meg i øynene.

"Sliten etter å ha kysset på en annen person når du allerede har kjæreste". Jeg skvetter til og åpner øynene. Foran meg sitter Niall.

"Du vet ikke hva som skjedde, det er en lang historie" sier jeg og sukker. Niall ser irritert ut. De blonde lokkene henger slapt ned fra huet hans. Han har ikke noe hårgelé i håret. Han ser stygt på meg. Jeg rister på hodet.

"Du var en av mine beste venner" sukket han.

"Og du er fortsatt en av mine beste venner! Det var aldri meningen å såre noen!" sier jeg trist.

"Du har rotet til alt!" sier en stemme. Foran meg sitter Harry.

"Jeg?" sier jeg og ser forskrekket på han.

"Nå tror hele verden at vi er sammen" sier han surt og skuler bort på meg.

"Unnskyld.." stotrer jeg fram. Mer klarer jeg ikke å si.

Jeg setter meg skrekkslagen og i senga.

"Sara! Jeg hadde VERDENS VERSTE drøm!" sier jeg og rister i Sara som ligger å sover ved siden av meg. Hun skvetter til og setter seg opp.

"Hva skjedde?" spør hun og ser rart på meg. Sminken fra i går er gnidd utover hele ansiktet hennes og håret står til alle kanter. På en eller annen måte ser hun fortsatt fin ut. Jeg spretter opp av sengen og begynner å kle på meg.

"Guttene. Jeg må dra til guttene" sier jeg før jeg ordner meg og setter meg i bilen. Jeg kjører til huset deres og banker på døra. Ingen åpner. Jeg banker igjen. Fortsatt stille. Jeg hører stemmer på innsiden, men ingen kommer å åpner. Jeg tar i håndtaket. Låst. Jeg går rundt hjørnet på huset og finner et åpent vindu i andre etasje. Fort henter jeg brannstigen og klatrer opp til vinduet. Jeg smetter inn. Vinduet er til gangen mellom rommene oppe. Det er helt stille. De er sikkert nede. Jeg går forsiktig ned trappen og inn i stuen. Det første jeg ser er to bakhoder. De tilhører jenter. Begge er blonde. Hun ene har litt lengre hår. Jeg kremter. Begge snur seg fort.

"Anne? Amanda?" sier jeg og ser skrekkslagen på de. (For dere som ikke husker, er de på en måte rivalene hennes. De var med i sesong 1, men hadde ikke noe forbindelse med hverandre.) Hva gjør DE her?!

"Ellie?" sier de i kor og ser rart på meg.

"Hva gjør dere her? Og hvor er guttene?" spør jeg og trekker meg tilbake mot døra.

"De er ute. De kommer sikkert snart" sier Anne.

"Hva gjør du her?" spør Amanda fort og skuler bort på meg. Jeg trekker på skuldrene.

"Vi er venner?" sier jeg.

"Jeg foreslår at du går, du har ikke noe her å gjøre lenger" sier Anne og leger armene i kors. Jeg rister på hodet.

"Jeg aner ikke hva dere gjør her, men jeg blir" sier jeg bestemt.