Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 7: Underarmer, øyekontakt og jenter

Jeg våkner av at noen snakker. Jeg setter meg fort opp. Rommet mitt er tomt. I gangen utenfor rommet mitt kan jeg så vidt skimte Louis. Jeg hører Harry sin stemme.

"Du aner ikke hvor hardt hun prøver!" nærmest roper han. Jeg reiser meg opp og går nærmere døra. Snakker de om meg?

"Hun prøver? Jeg har gjort så mye for henne. Allikevel avslår hun meg gang på gang. Jeg har gått videre, det samme må hun" sier han surt. Jeg kan ikke se dem, det eneste jeg ser er underarmen til Louis.

"Når skal du egentlig skjønne det? Hun gjorde en feil! Louis, hun elsker deg" sier Harry. Jeg trekker meg lengre mot døra, redd for at de skal høre meg.

"En feil? Det høres ut som om det er mer enn bare en feil for meg" sier Louis surt. Irritert tramper jeg ut i gangen og stiller meg mellom dem. Jeg ser på den ene og så den andre.

"Seriøst?" sier jeg oppgitt før jeg snur meg og går.

"Se hva du gjorde nå" hører jeg Louis si bak meg. Jeg rister på hodet før jeg løper ut av huset. Der smeller jeg rett inn i noen og faller bakover.

"Unnskyld!" sier personen. Jeg ser opp. Det er Liam. Han strekker frem hånden. Jeg tar den og han drar meg opp.

"Hvor skal du?" spør han og ser på meg. Jeg trekker på skuldrene.

"Vekk" sier jeg fort.

"Har det skjedd noe?" spør han mens han prøver å få øyekontakt. Jeg unngår å møte blikket hans. Det er svakheten min. Å ha øyekontakt. Jeg rister på hodet og skal til å gå forbi han, men han stopper meg.

"Ellie, jeg ser at det er noe. Du må vite at du kan snakke med meg om alt" sier han mens han legger en arm på skulderen min.

"Skal vi gå, Liam?" spør noen bak meg. Jeg snur meg. Det er Amanda. Liam nikker og smiler svakt.

"Du kan godt være med altså" sier Amanda og ser på meg.

"Vi skal på stranda" sier Liam fort.

"Kan ikke de andre bli med også?" spør Amanda og går mot døra til villaen igjen. Jeg rister på hodet, men det er for sent. Amanda har allerede skreket til alle sammen at de skulle bli med på stranda. Jeg sukker. Liam slår meg løst i skuldra. Jeg ser på han.

"Det går bra" sier han rolig og gir meg et lite smil. Louis og Niall snubler ut døra. Anne kommer gående etter. Hun har blikket festet på telefonen som hun har i den ene hånden. Over skuldra har hun en rød strandveske. Like etter kommer Peter, Endre og Harry ut døra. De smiler og ler. Helt til slutt kommer Sara. Jeg prøver å få øyekontakt, men hun unngår å se på meg.

Vi finner oss en plass på stranden og legger fra oss håndklærne. Jeg setter meg ned. Det er ingen andre enn oss på stranden. Den er ikke stor. Den ligger bare noen meter fra huset. Eller villaen da. Det har begynt å bli mørkt. Vi tenner et bål som alle sitter rundt. Jeg har ikke snakket med verken Harry eller Louis. Jeg ser bort på Louis. Han holder hånden til Sara. Han får øye på meg og smiler skjevt. Jeg smiler svakt tilbake før jeg ser bort på Harry. Han sitter og snakker med Liam. Jeg ser bort. Niall og Anne sitter innpakket i et teppe. Peter og Endre ligger på hvert sitt håndkle.

"OH. MY. GOD!"

Jeg snur meg. Bak oss står en gjeng med jenter. Fans. Det blir helt stille i cirka to sekunder før de kaster seg over oss. Av en eller annen grunn reagerer jeg ikke. De andre har allerede begynt å løpe. Jeg bare sitter der mens jentegjengen samler seg rundt meg som er sverm. Louis skyver de vekk før han tar hånden min og drar meg med seg.

"Vi kan ikke løpe til huset. Da vil de se hvor vi holder til" sier han fort og dytter meg videre inn en annen vei. De andre har sikkert løpt og gjemt seg allerede for jeg kan ikke se noen av de. Jeg kan høre jentene bak oss. Jeg får øye på en busk og drar med meg Louis inn i den. Den er hul og grenene folder seg ut sånn at det lages et hull i midten. Mellom bladene kan vi se jentene som stopper og begynner å lete etter oss. Vi sitter helt stille. Busken er trang så vi sitter nesten oppå hverandre. Jeg ser på Louis.

"Hva var det den samtalen med Harry handlet om egentlig?" visker jeg og venter på en forklaring. Louis sukker. Han ser på meg. Ansiktene våre er basically fem centimeter fra hverandre. Han ser meg inn i øynene. Det er helt stille. Han legger leppene sine på mine. Der er den igjen. Følelsen. Støtet. Det går gjennom kroppen min og stopper i tærne mine. Det er feil. Det er feil ovenfor Sara. Men det føles allikevel så riktig. Han trekker meg inntil seg. Jeg trekker meg fort vekk.

"Vi må gå" sier jeg kjapt og ser ut av busken. Jentene er borte. Jeg reiser meg og går forbi Louis og ut. Jeg forter meg ut på veien og opp til huset.