Det søte liv med nabogutten | ✔️

4. Mine venner er dine venner?

//Beccas pov.//

FOR FØRSTE GANG på en uke trakk jeg fra gardinene.

Fordi jeg visste at Jace ikke var der. – Jeg hørte det gikk i soveroms-døren hans for noen minutter siden.

Det hadde gått en uke siden jeg fikk nye naboer. Eller nye gamle naboer. Jeg hadde hjulpet Ella, moren til Jace, med innredningen noen dager, og det var gøy å se at hun har tatt vare på de gamle tegningene mine. Jeg pleide å tegne bilder til dem, enkle dekorative bilder og malerier. Ella pleide å henge dem opp på veggene, rett ved siden av Jace sine.

Jace ja. Jeg måtte nok ha trent opp en ny refleks eller noe, for hver gang han hadde kommet inn i samme rom som meg hadde jeg bare snudd meg – uten å tenke meg om. Noe så barnslig, tenkte du kanskje. Beklager, men jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle reagere ... Det var så lenge siden. Og jeg hadde kommet over det, men så kom han tilbake ... og jeg mislikte han fortsatt. Jeg var fortsatt såret.

Det var mandag, klokken var sju og det var skole ...

Jeg studerte meg i speilet. Den mørke dongeribuksen og den lysegråe Adidas-hettegenseren passet bra til hverandre. Om noen dager ville jeg få den samme genseren bare i lyserosa. Jeg lurte på hvor mange klær jeg har bestilt fra Adidas til nå, det hadde tatt litt av ... Men klærne var bare så kule! Jeg skjønte ikke hvorfor bestevenninnen min Kenzie nektet å ha på seg noe fra det merket. Sånn seriøst, hun jobbet skikkelig hardt for å få Nike som sponsor på fotballaget i stedet, sånn at hun slapp å bruke Adidas. Men hallo, det er jo Adidas som var inn.

Klokken ble kvart på åtte og jeg tok på meg jakke og sko og slang på et skjerf. «Mamma! Kan du kjøre?»

«Ferdig snart!»

Det snødde ute og temperaturen var lav. Heldigvis var det vindstille. Jeg åpnet bildøren akkurat i det ytterdøren fra nabohuset åpnet og lukket seg, etterfulgt av stemmene til Jace og faren hans. Å gud, nei.

Mobilen til mamma ringte. «Hallo, det er Joe.» hun snudde seg litt unna.

Jeg trommet utålmodig med fingrene på bildøren, helt klar over at Jace nærmet seg bak meg.

«Ja, jeg kommer.» mamma ga meg et beklagende blikk.

«Hva er det?»

«Jeg må på et møte før første timen starter.»

«Å ...» barneskolen var i motsatt retning av Old Trad, skolen min.

«Hei Becca, du kan sitte på med oss.» Julian åpnet bildøra.

Selvfølgelig. Jeg så på mamma igjen og hun ga meg et blikk som sa; beklager, sitt på med Julian – og Jace.

Jeg lukket øynene noen sekunder og snudde meg mot dem. Øynene til Jace var det første som møtte meg, jeg så raskt bort.

«Takk,» smilte jeg til Julian og gikk til dem.

Vi stoppet på parkeringsplassen, tjue til tretti meter unna inngangen. Jeg takket for skyssen og jeg og Jace steg ut.

Da vi kom inn vred hoder på seg. De så vekk fra den de pratet med, opp fra mobilen, bort fra alt og så på oss. Eller på Jace da.