//Beccas pov.//
MALCON SENDTE MEG videre og jeg holdt på å krasje i Aiden Craster. Flaksen var på min side.
Han hevet det ene øyenbrynet og rakte meg hånden.
Man hadde ikke flaks to ganger. Jeg ba ikke en gang (til hvem-det-enn er som bestemmer) om å ikke havne med Jace da Parks ba oss om å bytte partner igjen.
Jeg pustet rolig ut og tok imot hånden hans mens jeg la den andre hånden på skulderen hans.
"Funny how the heart can be deceiving
More than just a couple times"
«Visste ikke at du kunne danse?» spurte jeg før jeg fikk tenkt meg om.
Han hevet det ene øyenbrynet før han snurret meg rundt. Berøringen hans på skulderbladet brant.
"Why do we fall in love so easy. Even when it's not right"
Det var ubehagelig. Å være så nær han. Jeg følte jeg ikke kunne puste helt inn og helt ut.
«Så, hva skjer?» spurte han og trakk på skuldrene, mens vi danset. Likevel så det helt naturlig ut.
Han var så annerledes. Han hadde vokst opp. «Ingenting skjer akkurat.» jeg så på alle plasser utenom han. Det var som om det var bygget en vegg mellom oss. Vi klarte ikke å se hverandre, men vi visste at den andre var på den motsatte siden. Veggen hindret oss på en måte i å kommunisere, selv om vi prøvde så ville ikke den andre tolke det rett. Alt som ble sagt og gjort ble bare kleint og tilbakeholdent.
«Hva tenker du på?» han rev meg ut av tankene.
På veggen som har vokst imellom oss, svarte jeg inni meg. «Ikke noe,» kom det fra munnen min. Det var så rart å snakke med han. Så unaturlig og vanskelig. Jeg flyttet blikket litt til siden og møtte øynene til Malcon. Han virket anspent, og blikket hans var hardt.
Jace vred hodet mot retningen jeg så. «Aha.»
«Hvorfor liker du han ikke?» spurte jeg rett ut.
«Hvorfor jeg ikke liker han? ... jeg ser ikke en grunn for å like han.» han sa det like lett som han hilset på morgenen.
«Hva om den grunnen var meg?» spurte jeg. Hva fader hadde jeg spurt om nå? «Jeg mener, før du flyttet,» reddet jeg meg inn. Nesten i alle fall.
«Så, jeg skal like han på grunn av at du liker han?»
Jeg så på han. «Jeg liker han ikke.»
«Okei, okei. Men likevel, hvorfor skal jeg like en person bare på grunn av at du vil jeg skal gjøre det?»
Det var som om han hadde slått til meg. Tankene mine jobbet på høygir for å komme på en forklaring. Om det var en mulighet for at det han hadde sagt var en slags vits. Jeg tvilte.
«Hei, jeg mente ikke ...»
Jeg stoppet opp og trakk til meg armene. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste bare at jeg ikke kunne være nær Jace. Heldigvis for meg stoppet musikken, og alle de andre parene sakket ned.
«Bra jobbet folkens! Jeg er spesielt imponert over Becca og Jace, har dere øvd i julen kanskje?» spøkte Parks.
Jeg ristet svakt på hodet og satte på et smil.
«Ok, vi tar en kort pause ...»
Jeg rakte opp hånden «Tror du jeg kan stå over? Jeg har så vondt i ryggen,» løy jeg.
Hun rynket pannen. «Å? Har det skjedd noe?»
«Jeg, æh ... mensensmerter.»
Hun nikket. «Det er greit, det ser ut som at du har teken på det.»
Jeg møtte blikket til Bree og banket lett i håndflaten tre ganger, noe som betydde at jeg skulle forklare senere. Dette tegnet hadde vi hatt siden barneskolen, og vi brukte det minst fem ganger for dagen.
Jeg gikk inn i garderoben for å skifte. Men jeg kom ikke lengere enn å sette meg ned på benken. Uansett hvordan jeg vred og vrengte på det så hadde Jace såret meg.
Hvorfor skal jeg like en person bare på grunn av at du vil jeg skal gjøre det? Setningen sank dypt. Jeg trodde vennskapet vårt betydde såpass at han i alle fall ville gi det en sjanse, på grunn av at jeg var vennen hans.
Så feil kunne man ta.
***
Eller ikke.
Jeg satt på sengen og så på Teen Wolf.
«Rebecca, kan vi snakke?» Å nei, han brukte det fulle navnet mitt.
«Vi har snakket nok,» svarte jeg før jeg fikk samlet meg. Å gud, det ble helt feil! Nå virker jeg som den dramatikeren.
Jeg kunne høre han pustet oppgitt ut. «Okei, kan du høre da?» spurte han.
Jeg måtte virkelig lære å ha vinduet lukket.
«Jeg mente ikke det jeg sa,» begynte han da jeg ikke svarte. «Eller, jeg mente det ... men ikke på den måten,» rettet han.
Det forandrer fortsatt ikke på det du sa.
«Becca, kan du komme til vinduet? Vi trenger virkelig å snakke sammen.»
__________________
________________________________
YOU ARE READING
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
