//Beccas pov.//
"I'm giving you up.
I've forgiving it all"
"we've gotta let go of all our ghosts
We both know we ain't kids no more"
JEG REGISTRERTE BARE noen få setninger av refrenget til «Send my love» av Adele. Alt fokus var på gutten som sto sju meter unna meg. Han var så nærme, men det var som om det var sju hav mellom oss.
Hårene reiste seg på armene mine (noe som jeg i etterkant vurderte å ikke nevne. Det var vel ikke så deilig å lese om hva kroppshårene mine gjorde). Jeg trakk pusten og det var som om en kulde spredde seg fra brystet og ut i resten av kroppen. Nervene frøs til is og jeg kunne ikke røre en muskel.
Selv om han hadde forandret seg så var han 100% gjenkjennelig. Ansiktet hans var mye smalere enn det var før. Han hadde fortsatt den runde ansiktsformen, men trekkene var skarpere. Det lyse håret var blitt mørkere, noe jeg syntes var litt synd, jeg hadde likt det bleke håret hans. Skuldrene var bredere, og han måtte ha vokst mange centimeter. Jace Griffo så ut som en modell tatt rett fra en Hollister-reklame. Jeg svelget lettet da jeg så han ikke var spesielt trent. For det trodde jeg faktisk ikke at jeg hadde taklet.
Han sto rak som en påle. Han knuget noe i hendene, et klesplagg mest sannsynlig, men det var uviktig for begge av oss. Blikket hans var limt til mitt og tankene mine bare stoppet opp. Jeg blunket. Han var der fortsatt. Det han holdt i hendene glapp ut av grepet hans og vekket meg samtidig fra transen. Endelig fikk jeg rørt på meg. Jeg rygget rett i hjørnet på skrivepulten min og det begynte å svi i et område på hoften, jeg bet sammen tennene og ignorerte det. Jeg fortsatte å rygge til jeg kjente håndtaket i ryggen. Han så fremdeles på meg, han var like overrasket som meg. Jeg smøg hånden bak ryggen for å åpne døra, fant dørhåndtaket, og før du får sagt Jace var jeg ute av rommet.
Skulle han liksom flytte tilbake hit til Brentown? Gå på samme skole? Hvordan var det mulig at han i det hele tatt ble naboen min igjen? Når vi begge bodde i et nytt hus?
Han kunne virkelig ikke komme her å tro at alt skulle bli bra igjen. Ikke etter det han gjorde. Selv hvor lenge siden det var.
«Naboene kom i sted! Jeg kan ikke tro at det er dem!» jeg fikk øye på mamma stå ved stuevinduet. «Vi hadde tenkt å gå og hilse på dem, blir du med?» blikket hennes sa at jeg burde, men ikke måtte. Hun visste det hadde skjedd noe mellom meg og Jace, ikke akkurat hva, men noe.
Hele meg skrek nei. Men jeg måtte møte han. Vise han at jeg ikke brydde meg lengre. «Joda, jeg blir med.»
-
Ella og Julian Griffo omfavnet meg. De hadde kommet et stykke opp i 50-årene, men det så ut som at de nettopp har fylt 40.
«Så hyggelig det er å se dere! Det er så lenge siden!» Ella klemte meg, Stacy og mamma igjen.
«Som dere har vokst!» Julian rufset til håret mitt. Jeg hadde virkelig savnet Ella og Julian, de hadde vært som to reserveforeldre da vi var naboer forrige gang. Spesielt da mamma og pappa gikk gjennom skilsmissen.
«Det er veldig rotete her, men bare kom inn!» de flyttet seg sånn at vi fikk komme inn i gangen. Jeg litt mer nølende enn mamma og Stacy. Vi smøg oss forbi alle kassene og havnet i en tom stue.
«Vi har ikke kommet så langt med innredningen, men det er en sofa i den andre stuen. Guttene kommer ned hvert øyeblikk.»
Vi hørte dunking i trappen og før jeg rakk å gjøre noe som helst overfalt Sean Griffo meg. Jeg hylte og datt bakover og landet i sofaen, med han over meg. Jeg lo så mye at jeg slet med å puste. Som jeg hadde savnet den ungen. Sean var bare verdens skjønneste gutt. Det var lenge siden jeg hadde sett han, men han virket helt likedan. Han var glad i alle, og alle var glad i han. Når han smilte måtte du også bare smile.
«Hva er det som skjer?» Jeg stivnet til. Hva i de høye poter hadde skjedd med stemmen hans? Jeg husket bare den lyse pipingen hans.
De fem sekundene som gikk føltes som en evighet. Skulle jeg spurte på do? Jeg visste ikke hvor doen var. Var det uhøflig å hoppe ut av vinduet?
«Mamma, hvor var det du sa ...» Jace Griffo kom til syne og stoppet spørsmålet sitt da han så oss.
Å gud.
Han var rak i ryggen.
«Hei.» Stacy ga han en klem.
Hodet hans var hevet.
Jace plystret. «Du har forandret deg.»
Han var høy.
Stacy lo. «Sier du? Hva har skjedd med deg liksom, du har vokst ... har du trent?»
Jeg så bort. Jeg fikk meg ikke til å se på han igjen. Blikket mitt var låst fast på den brune pappesken som sto i hjørnet. Sto det 808 eller var det skrevet BOB?
Det oppsto en stillhet.
«Hei Sean, hvor gammel er du nå?» jeg fikk reist meg og dro Sean opp med meg.
«Jeg er 12,» gliste han. Det bleke håret hans sto til alle kanter. Jeg så på en kopi av den 12 år gamle Jace. Fra da han var liten, klumsete og så uskyldig.
«Jøss, er du sikker?» jeg lot som at jeg ikke trodde på han.
«Det er jeg så vel! Ikke sant Jey?»
Jeg lukket øynene et lite sekund, før jeg snudde meg sakte rundt mot Jace.
Blikket hans var allerede på meg. Jeg strevde hardt med å ikke begynne å fikle med fingrene mine. Noe som jeg har en tendens til å gjøre når jeg er nervøs eller stresset. Du kan krysse av for begge akkurat nå. Jeg så bort.
«Du er 11,» sa han. Stemmen hans var mørkere og fastere. Men humoren var der fortsatt.
Da jeg møtte blikket hans, bare et lite millisekund, innså jeg at jeg fortsatt hatet han. Fru Utser sier at å hate en var det samme som å ville at den skulle dø. Så ... mislikte sterkt da. Veldig sterkt.
«Jeg blir tolv på mandag, om en uke!» Sean snudde seg mot meg. «Vil du komme i selskapet mitt?» han satte på seg det valpefjeset. «I familieselskapet selvfølgelig, du får ikke komme i venneselskapet.»
Hvordan kunne jeg si nei til han? Jeg lo. «Selvfølgelig, så lenge dere har ...»
«Vafler og is.» jeg så raskt bort på Jace, for å sjekke om det var han som hadde sagt det.
«Ja. Vafler og is,» sa jeg sakte og ga han et overrasket uttrykk. Han så like forbløffet ut.
Det ble stille en liten stund. «Becca, jeg er sikker på at vi har godteri i en av posene i skapet ...» Det gikk ikke to sekunder en gang før jeg rømte med Sean på godterijakt.
___________________
________________________________
Kommentar til kapitelet; Becca er en sånn livlig person alle trenger i livet. Hun snakker mye, er høylytt, hyper og elsker å være der det skjer. Jeg personlig kan ikke relatere meg veldig mye til Becca, men jeg elsker personligheten. Ta godt i mot henne!
_________________________________
Spørsmål til kapitelet; Hvilket plot liker dere best? The goodgirl meets the badboy? Omvendt? Eller ikke noe bad/good-personer i det hele tatt?
_________________________________
Stem om du synes det er verdt det:)
ŞİMDİ OKUDUĞUN
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomantizmNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
