Det søte liv med nabogutten | ✔️

3. Hvordan kan jeg beskrive Jace Griffo? Uten å si noe stygt?

//Beccas pov.//

HVORDAN SKULLE JEG beskrive gutten som knuste meg?

Ok, jeg skulle prøve mitt beste:

Fra 8. til 10. klasse var han ... normal? Veldig normal. Han brydde seg egentlig ganske lite om skole og han var ikke et skolelys. Dette hadde jeg likt ved han, siden jeg selv ikke var noe særlig god på skolen. Utseendemessig var han også normal. Overhode ikke stygg, men ikke en alle jentene siklet etter på grunn av utseende. Han var lav, litt rund og hadde veldig blondt hår, sånn Ross Lynch hår. Kanskje blekere og. Han var også en svært sjenert gutt. Sjenert på den måten at han ikke likte å stikke seg ut. Han var aldri den som sa sin mening først, og ville aldri gjøre noe som var flaut.

Jeg husket syntes han var forferdelig irriterende til tider, for selv om han ikke ville skille seg ut så elsket han oppmerksomhet. Han skrøt alltid over at han hadde de og de tingene, gjort det og det, opplevd ditten og datten. Når han først fikk oppmerksomhet gjorde han sitt beste for å beholde den. Dro vitsen en gang for mye, gjentok noe vi andre hadde ledd av høyere slik at flere skulle høre, snakket alltid om den ene flaue tingen en hadde gjort en ekstra gang.

Hvorfor jeg var venn med han?

For det første så var han naboen min. For det andre så likte han det samme som meg. Vi begge tegnet og malte og vi likte å finne på ting. Vi kunne ikke fordra å sitte inne å gjøre ingenting, vi ble for fort rastløse. Det var faktisk tilfeldig at vi snakket sammen den første gangen, i femte klasse. Vi så hverandre i vinduet, som vi alltid gjorde, men i stedet for bare å vinke eller smile endte vi opp med en dyp samtale til langt på kveld. 

Han hadde alltid noe å si som fikk meg til å le, og han fant alltid på noe spennende å gjøre. Til tross for de irriterende trekkene hans var han ganske sjarmerende.

Hvorfor jeg forelsket meg i han?

Jeg forelsket meg i han fordi han alltid ryddet opp alle papirballene jeg krøllet sammen og kastet. Rett etter at han hadde åpnet dem og kommentert dem. Jeg forelsket meg i han fordi han alltid var ærlig mot meg. Om han syntes tegningen var bra, eller ikke. Jeg forelsket meg i han fordi han tok tid til meg på skolen også, vi var liksom ikke bare nabovenner. Han var ikke bare min forelskelse, han var en av mine beste venner.

Men plutselig var han ikke det lengre.

Det var en varm kveld i juni. Det var noen uker før sommerferien til første videregående. Vi satt i hvert vårt vindu, jeg satt på tvers og lente meg mot vinduskarmen med beina strakt ut foran meg. Jace satt som vanlig med beina dinglede ut fra vinduet, selv om vi satt fem-seks meter over bakken.

«Jeg tror du bare er misunnelig, fordi DU vil ha Malcon!» geipet jeg til han. Malcon Hauer var enda en barndomsvenn som, ifølge andre, jeg tydeligvis hadde noe på gang med.

Jace rettet seg opp å la hånden på brystet, over hjertet «Hjertet mitt banker for han, hver gang jeg ser dere snakke sammen blir jeg virkelig såret.»

Jeg lo.

«Men du skal bli med han på kino da?»

«Hva? Nei! Eller er det ikke slemt å si nei? ... Jeg liker han ikke!» protesterte jeg av blikket hans.

«Nehei, hvem liker du da?»

«Louis Tomlinson,» svarte jeg lett.