//Beccas pov.//
VI TRENGER VIRKELIG å snakke sammen.
Trengte vi? Kunne vi ikke bare leve et fredelig liv, der vi ignorerte hverandre fullt og helt? Der vi hadde glemt hvor gode venner vi hadde vært?
Husket du da jeg snakket om at Jace var en låst verden, et låst nivå? Jeg innså nå at hvis jeg låste opp Jaces verden kunne jeg kanskje komme meg videre.
Jeg reiste meg sakte opp fra sengen og gikk mot vinduet. Det virket som Jace faktisk ville ordne opp. Eller, i alle fall snakke om det. Kanskje vi kan prøve å pirke litt borti veggen? Jeg åpnet vinduet helt opp og bare så på han. De dype blåe øynene hans, de mørke øyenbrynene, kjeven. Å nei, jeg visste dette var en dårlig ide.
Jeg la armene i kryss over brystet og ga han et; begynn-å-snakk-blikk.
Han klødde seg i bakhodet. «Jeg er lei for det jeg sa.»
«Ja?» spurte jeg og hevet det ene øyenbrynet.
«Du har rett, jeg burde ha gitt han en sjanse hvis du ønsket det. Men nå er ikke ting akkurat sånn som det var ...»
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare så jeg bare nikket.
«Hvor er den rastløse og dramatiske jenta jeg husker?» spurte han plutselig.
Jeg bikket på hodet. «I likhet med den klumsete og usikre gutten ...» «Hun vokste opp.» Wow, hvor kom det fra?
«Okei.» Jace pustet sakte inn. «Hvorfor hater du meg?»
Jeg stoppet opp i et sekund. «Jeg hater deg ikke.»
«Neivel.» han nikket med et ironisk uttrykk i ansiktet. «Hvorfor misliker du meg da?»
Jeg følte en trang til å begynne å le. Hvorfor jeg misliker han? Kødder du eller? Kødder han? «Å, hva tror du da?»
«For å være ærlig Becca, så vet jeg ikke hva jeg skal tro.» han virket oppgitt.
«Hva mener du?» Det er jo åpenbart hvorfor jeg ikke liker han.
«Jeg mente aldri å såre deg.»
«Du ... du mente aldri ... vel, det gjorde du. Veldig.»
Han så ned i bakken.
Jace beklaget seg. Han sto her og beklaget seg. Men det betød ingenting. Å gud, dette var så forvirrende! Jeg var over det, men likevel reagerte jeg som jeg gjorde. Han beklager seg, men jeg tilga det ikke. Hva var feil med meg?
«Becca. Kan du forklare ...»
«Du knuste meg!» utbrøt jeg. Det var deilig å endelig få det ut. Selv om det ikke akkurat var de ordene som svarte best på spørsmålet hans ...
Han så på meg. Det virket som at han fikk dårlig samvittighet samtidig som han ble sint. «Du lot meg ikke forklare, du stengte deg inne.»
«Du prøvde ikke å ta kontakt!»
«Jeg, hva?! Vinduet ditt var lukket, gardinene var alltid trukket foran. Du unngikk meg på skolen!» det var uvant å se han sint.
«Hva med mobilen?» spurte jeg og så irritert på han.
«Kødder du eller? Jeg tror ikke unnskyldningen min passet gjennom en mobilsamtale.»
Jeg roet meg ned. «Du dro uten å si farvel.»
«Du ville ikke snakke med meg, jeg tok det som et hint.»
«Jeg trodde i alle fall du ville si hade! Etter alt ...!»
YOU ARE READING
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
