***
Recap:
Becca så for seg et rolig halvår. Plutselig kommer Jace Griffo flyttende inn i nabohuset hennes. Jace er den personen Becca misliker mest her i verden. Det tar ikke lang tid før de krangler og kjefter høylytt på hverandre.
Litt tid går og de finner ut av det: De skal starte på nytt og bygge opp vennskapet. De skal treffes på cafe Todos til et skoleprosjekt, men Jace dukker aldri opp. Becca bli såret og sint, men finner ut at Jace ikke kom fordi broren til Aiden (en venn) omkom i en bilulykke.
Senere har Malcon, den irriterende vennen til Becca, bedt henne ut på en date. Og Becca takket ja. Men i dag er den triste dagen.
***
//Beccas pov.//
DET ER BEGRAVELSEDAGEN.
Jace er invitert og han spurte om jeg ville være med.
Det har stått om Adam i avisene og på nettet hele tiden siden ulykken. 'Stort fotballtalent omkom mandag 6. februar', 'Gutt (16) døde, broren kom fra det med lettere skader'. Hva er det journalistene tenker på?
Jeg møtte Jace utenfor. Han var kledd i en mørk dress. Jeg selv hadde på meg en svart bukse og t-skjorte. Solen skinte og himmelen var blå. Noe så dårlig gjort på en slik dag.
«Hvordan går det?»
Han sukket. «Det går bra med meg ... men Aiden ... Dette er det siste han trengte nå.»
Jeg nikket. Faren stakk da han var 14, foreldrene skilte seg et år senere, faren kom tilbake to år senere og de krangler. Nå er broren hans død.
Stemningen i kirken var forferdelig. Selvfølgelig var den det. Mange gråt, skrek, snufset eller satt bakerst med hodet bøyd. Andre hvisket dystert til hverandre. Aiden og familien satt forrest, helt stille. Rake i ryggen, anspente skuldre og blikket i veggen foran dem.
Det er som at alt blir gjort i saktefilm og kjempeforsiktig. Ingen høye eller skarpe lyder, alle hvisker, alle går sakte og stille.
På raden bak Aiden fikk jeg øye på Malcon sitte med armen rundt en ødelagt Olivia. Jeg vinket forsiktig til han og han nikket tilbake. Han la ikke merke til Jace som sto rett ved siden av meg.
«Kom.» Jace førte meg til radet bak Malcon der James satt.
James flyttet tingene sine sånn at vi kunne sette oss. «Har du snakket med Aiden?»
Jace ristet på hodet. «Du?»
James ristet på hodet.
«Det virker som at Avery får litt kontakt med han,» sa jeg dempet og nikket mot henne. Hun sto foran moren og faren til Aiden og tok de i hånda.
De nikket. «Hvorfor?»
Jeg trakk på skuldrene.
Seremonien gikk fort. De nærmeste la blomster på kisten og sa farvel, så ble kisten senket ned i gulvet.
Det var bare familie og venner som fikk være med på minnestunden etter begravelsen. Vi andre gikk ned på stranden for å være sammen. Vannet hadde tint, men det var iskaldt. De sju meterne unna vannet var bar for snø, men sanden var kjølig. Kulden trakk godt gjennom skoene. Vi hadde med oss ulltepper og lagde et bål.
Det begynte å mørke og vi lyttet til de siste som ville si noen ord til Adam. Vi kunne se pusten vår, men ingen frøs av temperaturen. Noe jeg liker ved Brenttown er at sommeren er lang og vinteren er kort. Været på mandag i forrige uke var egentlig ganske uvanlig i februar.
Jeg satt ved siden av Jace og James og delte fire tepper med dem. Samtalene var dempet og korte, men vi snakket. Plutselig kom Aiden ned fra hotellet og satte seg ned ved oss.
«Hei,» sa vi prøvende.
«Hei,» svarte han.
Jeg reiste meg opp og ga han pleddet mitt. «Jeg går bort ... dit.» jeg nikket til Jace som nikket til meg.
Malcon vinket meg bort til han og jeg satte meg ned ved han.
«Teppe?»
Jeg nikket og satte meg nærmere han. «Hvordan har Olivia det?»
Malcon ristet på hodet mens ha la teppet sitt rund meg. «Begravelsen tok nesten knekken på henne. Hun fikk være på med minnestunden.»
Jeg nikket og plukket opp en pinne som lå foran meg.
«Du blir fortsatt med på fredag?»
Jeg nikket. Det har gått litt over en uke, og jeg har ikke mislikt Malcon en eneste gang. Jeg begynte å tegne i sanden. «Liker du meg?» spurte jeg stille.
Det tok litt tid før han svarte. «Ja.» «Liker du meg?»
Jeg sukket. «Jeg vet ikke enda.»
«Er det en sjans for at du kan like meg?»
Jeg smilte. «Kommer an på.»
«På hva da?»
«På daten på fredag.»
Han smilte og dultet meg i skulderen.
Jeg fortsatte å tegne i sanden da Olivia ringte Malcon og de måtte dra hjem.
«Becca! Vet du hvor Aiden ble av?» James kom stressende mot meg.
Jeg reiste meg opp. «Nei? Hva har skjedd?»
«Moren hans ringte, og han sprang av sted.»
«Spang han ikke tilbake til hotellet da?»
Han ristet oppgitt på hodet.
«Har du fått tak i han?» Jace kom opp ved siden av oss.
James fortsatte å riste på hodet.
«Fikk dere snakket noe med han?»
De nikket. «Han vil ikke vise det, men det er lett å se at han ikke har det bra.»
-
Vi var stille i bilen. Det var mørkt og gatelysene lyste opp det bekymrede ansiktet til Jace hvert tredje sekund.
«Hei.» jeg klemte hånden hans. «Det vil ordne seg.»
Han så ned på hendene våre og klemte tilbake.
Vi skvatt til da mobilen til Jace ringte.
«Ja?»
Vi hørte pusten til James gå kjempefort.
Jace rettet seg opp. «James?»
James trakk pusten. «Faren har stukket av. Han har faen meg stukket av.»
___________________
________________________________
Kommentar til kapittelet:
Kort del, men jeg skal redde meg inn igjen:)
Egentlig så føler jeg boken begynner å bli litt kjedelig ... det er liksom ikke så mye som skjer lenger ... men dere aner ikke hva jeg har planlagt.
________________________________
Spørsmål til kapittelet:
Hva inspirerer deg til å skrive? (Hvis du skriver)
________________________________
Jeg dedikerer dette kapittelet til dere som kommenterer på historien min og som sa ifra at dere vill ha et nytt et i dag! Dere vet hvem dere er!
Stem hvis du vil:)
Så antageligvis vil jeg ta en liten pause nå, jeg har litt skrivesperre ... men en liten pause betyr en liten pause!
Snakkes:)
ESTÁS LEYENDO
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
