//Beccas pov.//
//Da jeg snudde meg tilbake krasjet jeg i noen.//
«Oi, unnskyld ... Chase?» spurte jeg overrasket. Chase var kjent som søskenbarnet til Jace, til dere som ikke husket.
«Ja det er Chase,» lo han.
Jeg gikk et skritt bak, for å ikke stå helt oppi han.
«Er du på besøk hos faren din?»
Jeg nikket. Det hadde egentlig ikke slått meg at jeg kunne møte på Chase her. Jeg visste at han bodde her, men «Jeg trodde du bodde på østkanten?» Det var vel andre matbutikker nærmere huset hans?
«Jeg gjør det, men jeg skal treffe han.» han nikket mot gutten som satt i kassen, han nikket tilbake.
«Kom.» han gikk mot kassen.
Jeg fulgte etter.
«Hvem er dette?» spurte kassegutten.
«Dette er Becca Matwell. Becca, dette er Jack Owaen.»
«Jeg visste ikke at du hadde en så vakker venninne.» Jack blunket til meg. (Jeg rødmet muligens litt).
Chase kremtet. «Er det lenge til at du er ferdig?»
Jack så på klokken. «Jeg slutter egentlig om fem minutter, men jeg tror jeg må bli litt lengere ... et kvarter, tjue?»
Chase virket glad. «Ok, jeg kommer tilbake om et kvarter. Kom.» han "dro" meg med ut.
«Hyggelig fyr,» bemerket jeg og lo av komplementet han hadde gitt meg.
«Jack ja ... Ja.»
«Hva skal vi?» jeg sjekket klokken.
«Sightseeing, før jeg kjører deg hjem. Har du tid?»
«Jada, skal ikke spise middag før om to timer.»
Vi satt oss inn i bilen hans. Kanskje jeg kunne spørre Chase om Jace?
«Okei, så ... random spørsmål.»
Han fokuserte på veien. «Kjør på.»
«Hva har skjedd med Jace egentlig?»
Han så på meg litt før han så på veien igjen. «Hva mener du?»
«Jeg mener ... personligheten hans.» jeg lo litt av hvor dumt dette hørtes ut.
«Jeg er ikke helt sikker på hva du mener ... men snakker du om hvor selvsikker han har blitt?»
«Ja.» jeg ble lettet over at jeg ikke var den eneste som hadde lagt merke til det.
Jace trakk på skuldrene. «Det skjedde sikkert noe da han bodde i Selfhill.»
«Åja, ja.» jeg fikk ikke noe mer svar. «Så hvor er det vi skal? Jeg har sett mye av byen.»
«Men har du sett byen?» Han blunket til meg.
Vi stoppet ved et slags stup.
«Du har vel ikke høydeskrekk?» spurte Chase.
«Vel ...»
«Seriøst?»
«Vel, ja ...,» lo jeg nervøst.
«Ok, kom.» han rakte ut hånden og vi gikk sakte mot rekkverket.
«Wow,» sa jeg da vi sto på kanten. Det var ikke så ille, siden det ikke gikk rett ned foran meg. Men ja, jeg hadde høydeskrekk. Den eneste høyden jeg taklet var da jeg satt i vinduskarmen. Det var Jace som fikk meg til ... samme det.
Kirken viste seg klart og tydelig, det var en stor fotballbane til venstre og en diger park. Husene lå tett i tett, takene var hvite av snø.
«Hvor er skolen?» spurte jeg.
Chase stilte seg nærmere meg og pekte på et bygg med flatt tak.
«Hvor er huset ditt?»
Han pekte på nytt. «Det er i området der.»
Jeg fant pappa sitt hus, ikke så altfor langt unna "området" der Chases hus var, men et godt stykke.
«Forresten, nå som jeg kommer på det. Hvordan er Quetek-tvillingene?» spurte jeg og husket at de var herfra. Jeg antok at alle i Stillbrug visste om de rike familiene i byen.
«Ja, de har flyttet til Brenttown? De er ok, tror jeg. Jeg hadde egentlig ikke så veldig mye med de å gjøre. De gikk på en dyr privatskole, eller så hadde de hjemmeundervisning. Det jeg vet er at de er styrtrike, og at de nesten styrte byen her.» Chase pekte på en gigantisk villa litt oppe i åskammen.
«Wow.» den var seriøst diger. Brees familie var antageligvis like rik, men villaen var diger. Altså, vi hadde penger, men ikke i nærheten så mye som Bree.
Jeg stirret utover byen. «Dette har jeg faktisk aldri gjort før. Ikke i Brenttown heller.»
«Seriøst?»
Jeg lo. «Nei.»
«Random spørsmål, som kanskje ikke er så random egentlig,» sa Chase etter en liten stillhet.
«Kjør på.» jeg hermet etter det han hadde svart meg da jeg sa det samme.
«Hva skjer mellom deg og Jace?»
Jeg rykket til litt.
«Ja?»
«Ingenting egentlig ...» sa jeg prøvende. Jeg var fullstendig klar over at alt jeg sa nå ville Jace få høre om før eller senere.
«Okei, hva skjedde mellom dere da?»
Jeg pustet ut. «Okei ... så ... jeg, uhm, likte han ... ja.»
«Ikke overaskende,» gliste han.
Jeg geipet til han. «Det var i tiende! Men så ... ja, han likte ikke meg tilbake ... Og så har vi ikke snakket siden.»
«Og du tok det ikke så bra?»
«Vel, æh. Nei ... men ...»
«Så er du sur på han?» han hevet det ene øyenbrynet til meg.
«Æh ... nei. Jo, mer sint.»
«Ikke for å være en kjærlighetsdoktor eller noe, men er det ikke litt drøyt å være sint fordi den du liker ikke liker det tilbake?»
«Likte,» rettet jeg. «Det er ikke derfor jeg er sint, han gikk uten å si noe. Han dro uten å si farvel. Han tok ikke kontakt.»
Vi ble stille.
Jeg ville ikke være sint på han, for det viste at jeg brydde meg! Og jeg ville ikke bry meg! Men selvfølgelig brydde jeg meg.
«Nei, må vel kanskje kjøre deg hjem?»
Jeg nikket. «Det har vært hyggelig.» jeg knuffet han i skulderen.
«Forresten, det er fest i morgen. Jeg og noen venner skal dit. Blir du med?»
Jeg nikket. «Gjerne.»
«Bare husk at, ja ... guttene her er ikke akkurat så veldig sjenerte av seg.» han klødde seg i bakhodet.
Jeg lo. «Det har aldri vært et problem.»
Han hevet det ene øyenbrynet. «Å?»
Jeg lo og kremtet «Guttene pleier ikke å prøve seg.»
Chase lo. «De har kanskje ikke gjort det, men nå og her kommer de definitivt til å gjøre det.»
__________________
_________________________________
YOU ARE READING
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
