//Beccas pov.//
FOR TREDJE GANG i dag har jeg forklart at jeg ikke er sammen med Malcon. For tredje gang har jeg sagt at Malcon egentlig er kul og at han fortjener en ny sjanse. For tredje gang har jeg forklart at ja, jeg og Malcon holder på.
-
Alle jentene har blitt kalt inn på klasserommet til Herr Teewer etter lunsj.
Jeg satte meg ned ved Bree. «Hva er det som skjer?»
Hun trakk på skuldrene.
«Jeg er veldig skuffet over dere.» Herr Teewer startet med den samme setningen han hadde startet med da Oliver flyttet. «Jeg trodde dere var et klassemiljø der det ikke var noe mobbing.»
Alle møtte hverandres blikk. Ingen skjønte hva han snakket om.
«Personen det gjelder vil være anonym, men hun har mottatt mange stygge lapper i det siste. På lappene står det stygge og krenkede ting om henne.»
Vi begynte å mumle. Hvem har gjort noe sånt?
«Kan noen forklare meg hvorfor dere gjør det? Får det deg til å føle deg bedre? Blir du mer verdt av å tråkke ned en annen person?»
Vi ristet på hodet.
Han fortsatte om det å ha respekt for medelever og at vi er dårlige personer om vi gjør slike ting. Og han sa enda en gang at han er skuffet over oss.
«Det var det. Jeg håper dere vil ta til dere det jeg har sagt.»
Vi reiste oss og begynte å gå ut av klasserommet. Hvem er det som har gjort noe sånt? Og det er et like stort spørsmål om hvem det er som har fått lappene.
«Gabriella og Rebecca, dere kan bli.»
Det var som om noen helte kaldt vann over meg. Jeg stivnet til og fikk ikke til å røre meg før Bree dro meg bort til Herr Teewer.
«Vet dere noe som helst om dette?» han så skuffet og alvorlig på oss.
«Mener du at du tror vi gjorde det?» Bree så overrasket og nervøst på han.
«Personen det angår mente det var deg Bree som hadde puttet en hvetemel-boks i skapet hennes.»
Bree bet tennene sammen. «Avery Quetek.»
Jeg sto der bare som en tilskuer. Jeg ville så gjerne si noe, men hadde ikke peiling på hva. Tenk hvis Kenzie hadde vært her! Da hadde vi vært ute av rommet for lengst!
«Jeg spør deg en gang. Var det du som gjorde det?» Teewer satte øynene i henne.
«Jeg puttet melet dit, men jeg har aldri skrevet noen lapper.» Bree snakket rolig og diplomatisk.
«Hun fant lappene samtidig som melet bikket over henne. Hun sier også at det har pågått en stund.»
«Hæ? Ingen tørr å gjøre noe sånt mot Avery! Hun er en slem ...» Bree avbrøt seg selv da hun skjønte hva hun hadde sagt.
Teewer sukket. «Jenter, vil dere sette dere ned?»
Vi hentet hver vår stol og satte oss. Hvordan kan han tro at Bree gjorde dette? Det må være noen andre som har gjort det. Og hvorfor er jeg her egentlig? Herr Teewer ser så vidt på meg.
Han støttet albuene på bordet. «Så du liker ikke Avery?»
Bree roet seg ned. «Nei, ikke egentlig.» Er du seriøs? Må du alltid være ærlig?
Han hevet øyenbrynene. «Så du har faktisk en grunn for å skrive disse lappene?»
«Ja. Men jeg sier jeg ikke gjorde det.»
«Det er vanskelig å tro.»
Bree sukket frustrert. «Hvordan kan du tro mer på Avery enn på meg? Det er ikke rettferdig i det hele tatt! Du hadde ikke en gang tenkt tanken på at det kunne vært meg før Avery puttet det inn i hjernen din!»
«Bree, nå må du roe deg ned.» Det virket som at han tenkte over det hun hadde sagt. «Jeg må bare tro på hva bevisene sier, og de sier det mest sannsynlig var deg.»
«Men det var ikke meg!» protesterte hun.
«Gabriella, du gjør dette veldig vanskelig.»
«Jeg har ikke skrevet noen lapper! Jeg ville aldri ha sunket så lavt! Jeg vil ha minst mulig å gjøre med den jenta! Hun er en heks! Det er hun som har plaget meg!»
«Gjensitting Gabriella, ikke snakk sånn om medelever!» Teewer hevet stemmen.
«Men! Du skjønner ikke! Vi har vært fiender siden ...»
«Ikke gjør dette verre,» advarte Teewer.
Herregud så urettferdig! Han lar henne ikke snakke ferdig en gang! Og han tror ikke på henne i det hele tatt!
Bree roet seg ned igjen. «Det var ikke meg.»
Herr Teewer foldet hendene. «Jeg venter å se deg etter skolen hver dag denne uken.»
«Hvordan kan du gjøre dette? Det er urettferdig!»
Herr Teewer reiste seg. «Vi er ferdige her.»
«Herregud så urettferdig!» utbrøt jeg da vi var utenfor klasserommet. «Hvordan går det med deg?»
Hun satte øynene i meg. «Så nå bryr du deg?»
Jeg så forvirret på henne. «Hva mener du?»
«Tusen takk for støtten Becca! Du bare satt der uten å gjøre en dritt! Di immortales Becca, tenker du på andre enn deg selv?!» hun kastet hendene frustrert opp i luften.
Jeg rygget et skritt. «Jeg visste ikke hva jeg skulle si!»
«Nei, det gjorde vel ikke du. Du vet aldri hva du skal si! Du bare sto der uskyldig på sidelinjen mens jeg fikk gjensitting!»
«Hva ville du jeg skal si da?»
Ansiktene hennes mørknet et lite sekund før det ble erstattet med vantro. «Nei hva tror du? Hva med å si at jeg ikke gjorde det? Ved gudene Becca.»
Jeg ville kjefte på henne. Si noe tilbake. Men hun hadde rett. Jeg sto der som en dum tilskuer. Jeg støttet ikke bestevennen min. «Jeg ... jeg beklager, jeg ...» jeg ble rasende på meg selv for nok en gang ikke vite hva jeg skulle si.
Hun sukket irritert. «Må du være så sjenert hele tiden?!»
«Jeg sjenert? Hva med deg?!» spurte jeg fornærmet. Jeg er da ikke sjenert!
«Jeg tørr i alle fall å skille meg litt ut i alle fall! Du gjemmer det i main-streamen! Av og til virker det ikke som at du har en egen personlighet!»
Ordene var som et slag i ansiktet. Camille hadde sagt noe liknede. Om at jeg ikke skiller meg ut. Både Camilla, Avery og rødtoppen i dyreparken nevnte noe om Adidas-genserne mine.
«Jeg må stikke.» så snudde hun på hælen og gikk.
Jeg har aldri vært god med ord. Jeg hater å presentere noe jeg har laget foran klassen. Jeg er ikke noe flink på å skrive heller. Jeg er selvsentrert. Og nå er jeg en dårlig venninne.
_________________
________________________________
Og påskemaratonet fortsetter ...
Har du gått mye på ski i påsken?
Synes du det Bree sier til Becca er sant?
Gi kapittelet en stemme hvis du synes det er verdt det:)
Og tusen takk for 3k lesere!! Loveuall!
YOU ARE READING
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
