//Beccas pov.//
JEG OG BREE snakker ikke med hverandre. Vi sitter ved hvert vårt bord og observerer Wannabe'ene sitte rundt det største bordet med en del ungdommer rundt seg. Avery spiller offeret og er midtpunktet. Jeg vedder på at hun har fortalt hele liksom-mobbehistorien hennes. Camilla og Emilia sitter også midt i gruppen, og de nyter det. Camilla driver og sender meg overlegne blikk hver tiende sekund. Flere fra bordene rundt sender stjålne blikk mot dem.
Hva er det som skjer? Før hadde ikke Camilla en eneste venn utenom Emilia. Alle de jentene som er rundt dem nå har pleid å henge med meg og Bree. Før har de syntes at Camilla og Emilia var to irriterende copycat'er. (Det er noe jeg alltid har sagt om dem). Men nå virker det nesten som om de beundrer dem.
Jeg fikk øye på Malcon og vinket han til meg.
«Hei, hva skjer?» han satte seg ned ved siden av meg og nikket hodet mot Bree.
Jeg støttet haken på hendene mine. «Vi kranglet.»
Han så vantro på meg. «Dere? Kranglet?»
«Ja? Er det overraskende?»
«... Jeg har alltid trodd at dere gikk perfekt overens ... bestevenner for livet, er det ikke det det kalles?»
«Åh, vi går ikke perfekt overens. Vi er to vidt forskjellige mennesker,» glapp det ut av meg.
«Hvorfor henger dere sammen da?»
Jeg så rart på han. «Fordi vi er bestevenner.» Jeg sukket. «Det er Kenzie som er mellomleddet mellom oss.» Det høres dumt ut, men det er sant. Vi er tre ganske forskjellige jenter. Mens jeg og Bree er de som likner minst er Kenzie plassert i mellom oss. Hun liker å lese og se på filmer, som Bree, samtidig som hun finner på mye rart, som meg. Men så kommer greia; jeg og Bree likner egentlig ikke noe på Kenzie.
Malcon nikket tankefullt.
«Hva har du gjort i det siste? Vi har ikke snakket sammen.» jeg skiftet tema.
Han dro hånden gjennom håret. «Jeg har vært sammen med Olivia, det går bedre med henne.»
Jeg klemte hånden hans og smilte. «Så bra. Hva skal du senere i uka?»
Han så ned på hendene våre. «Lovte å hjelpe mamma og pappa, sorry.»
Jeg ristet på hodet. «Det går bra. En annen gang?»
Han nikket. «Jeg må stikke nå, snakkes.»
Burde jeg bekymre meg over å bli innkalt til Herr Teewer to ganger på en uke? Jeg sto nå utenfor klasserommet hans og ventet på at timen hans skulle bli ferdig. Det var stille i gangen, utenom noen skritt som kom gående mot meg ... jeg snudde meg og måtte stålsette meg for å ikke rygge.
Jace tok hendene opp fra lommen, som for for å si at jeg ikke hadde noen grunn til å stille meg inn i forsvarsmodus. «Skal du også snakke med Herr Teewer?»
Jeg nikket sakte. «Du og?»
«Ja ...» han ble avbrutt av at døren ble åpnet og ungdommer strømmet ut.
«Ah bra dere er her, bare kom inn!» ropte Teewer fra kateteret innerst i rommet.
Vi så på hverandre. Er han også innkalt? Dette er ikke bra.
«Sett dere.» Teewer pekte på stolene foran seg.
Mens jeg gikk til stolen og satte meg ransakte jeg hjernen for ting jeg har gjort i det siste. Har jeg gjort noe galt? Jeg har da ikke brutt noen regler? Kanskje han skal gi meg skylden for pranken til Bree? Men hvorfor er Jace her da?
Herr Teewer åpnet en skuff og tok ut to papirhefter. «Jeg vil bare snakke med dere angående den skriveoppgaven jeg ga dere i januar.»
Jeg pustet lettet ut. Lettelsen ble fort erstattet med nye bekymrede tanker. Er det noe galt med oppgaven jeg leverte inn? Jeg sendte den til og med inn til Kenzie og hun var imponert! Nok en gang; hvorfor er Jace her?
«Rebecca, hva handlet teksten din om?» Teewer så på meg.
Jeg kjente kinnene mine varmet seg opp. «Eh ... å bli sviktet.»
Jace så raskt på meg.
«Og hva handlet din om Jace?»
«Å svikte.»
Det var min tur til å se på han.
«Ut ifra reaksjonene deres så virker det som om det var et tilfelle. Men ...»
«Jeg visste ikke noe om hva hun skrev om,» opplyste Jace.
«Ikke jeg heller, om hva han skrev,» istemte jeg. Jeg la merke til hvor lett jeg forsvarte meg selv.
Han nikket. «Jeg vil gjerne tro på dere, men ... jeg må stå for det jeg sa.»
Jeg kan ikke få en dårlig karakter på grunn av Jace! Jeg har aldri vært spesielt god i norsk, men denne gangen følte jeg at jeg leverte inn noe bra. Dette gjelder til og med 70% for norskkarakteren! Dette er urettferdig!
«Likevel ... tekstene deres var veldig gode ... men som sagt, de likner ...» han snudde arkene mot oss og en 4- i rød skrift lyste fra begge arkene. Jeg lente meg lettet bak i stolen. 4- var ikke så ille som jeg hadde trodd. «Det var vel det. Sees i neste time.»
«Hei, Becca.»
Jeg stoppet, trakk pusten, og snudde meg mot Jace. «Ja?»
«Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. «Malcon er ikke bra for deg.»
Jeg gikk noen skritt mot han. «Og hva gir deg lov til å si det? Har han noen gang gjort noe mot deg?»
Han åpnet munnen for å svare på det, men ombestemte seg. «Han er innbilsk og manipulerende. Tenk over det.»
«Tenke over det? Sånn som jeg tenkte over det Malcon sa om deg? Og valget jeg tok om deg viste seg å være bra for meg. Ja, jeg har tenkt over Malcon. Og så langt virker han bra for meg.» Hvordan klarer jeg å svare så lett til Jace? Er det når jeg må forsvare meg selv at jeg ikke nøler en gang? Herregud, du får det ikke mer selvsentrert.
Han ristet på hodet. «Så langt,» gjentok han etter meg. «Husk på det.»
_________________
________________________________
Nest siste kapittel av maratonet:(
Liker dere det foresten? At jeg har maraton mener jeg.
Er dere enig med Jace eller synes dere han bør holde kjeft?
Og hva spiste dere til frokost i dag?
Gi kapitelet en stemme hvis du synes det er verdt det:)
ESTÁS LEYENDO
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
