Det søte liv med nabogutten | ✔️

42. Jeg får mange svar.

//Beccas pov.//

JEG KLARER IKKE beskrive hva jeg følte da jeg løp mot han.

Det kriblet i hele meg, og jeg klaret ikke puste ordentlig. Han hadde ikke oppdaget meg enda, blikket hans speidet gjennom mengden på leting etter noe. Noen. Jeg så antageligvis ut som en tulling der jeg kom løpende i en diger kjole og i høye hæler. Det var nære på at jeg tråkket over flere ganger.

Fem meter, fire meter, tre meter. Så fikk han øye på meg og synet av han, de blåe øynene, sendte en gnist gjennom meg. Han rakk så vidt å skjønne det var meg før jeg kastet meg over han.

Han rygget noen skritt bakover av sammenstøtet og la hendene rundt meg. «Becca,» sa han bare. Jeg kjente hendene hans stramme seg rundt meg.

Det å høre stemmen hans fikk meg nesten til å gråte. Jeg har savnet han så mye, kanskje jeg drømmer? Eller ser syner? Kanskje jeg står og klemmer rundt en tilfeldig gutt?

«Går det bra?» Jace gikk noen skritt bakover og holdt meg på armlengdes avstand.

Så begynte tårene å trille. Det å se han slapp løs en storm av følelser inne i meg.

Han la en hånd på kinnet mitt, som satte i gang en enorm kribling inne i meg. «Hei, Becca. Hva er det?»

Jeg trakk meg vekk fra hånden hans. Kriblingen bleknet. Jeg ville ta på han, kjenne at han faktisk står en meter unna meg. «Hva det er? Hvorfor var du borte så lenge? Jeg har vært så bekymret! Kunne du ikke ha sendt meg en melding? Eller bedt Chase si noe annet enn at du har det bra og at du trengte å komme deg bort?»

Jace så seg rundt på folkene som fulgte med på oss. «Kan vi ta dette utenfor?»

Jeg nikket og fulgte etter han ut. Jeg studerte han fra topp til tå der jeg gikk bak han. Gangen hans var normal, holdningen hans var som før. Han så likens ut, men oppførte seg annerledes.

Det var få folk utenfor. Noen par som gikk hånd i hånd. Jenter som skrek med venner rundt for å trøste. Gutter som sto avslappet inntil veggen.

Vi gikk en stund uten å si noe. Det var skumring, luften var ganske varm, med en lite trekk nå og da.

Jeg stoppet opp. «Du ... det var ikke meningen å kjefte på deg i sta ...»

Jace stoppet opp og snudde seg mot meg. Øynene hans lyste klart, men de virket triste. «Jeg er glad for å se deg også.»

Heldigvis syntes det ikke så altfor godt at jeg rødmet på grunn av mangelen av lys. «Jace, vil du snakke om det? For du vet du kan snakke med meg.»

Øynene hans myknet. Han trakk pusten og holdt blikket sitt på meg. Jeg forberedte meg på det verste. «Da vi bodde i Selfhill fersket pappa mamma med en annen.»

Jeg la hånden over munnen. Herregud. Å herre gud. Ella Griffo med en annen mann? Hun og faren til Jace har riktignok ikke vært gift så veldig lenge ... men de har vært samboere i over tjue år.

«Mamma og pappa prøvde å finne ut av det, de skjønte begge at det ikke ville fungere så særlig bra mellom dem. Det som holdt dem sammen var meg og Sean. De bestemte seg for å flytte tilbake hit, og prøve å takle situasjonen her. Sean vet ingenting om det mamma gjorde, men han vet de krangler når de tror han sover.»

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Kanskje det ikke var nødvendig heller, jeg trengte bare å lytte til han.

«Det var rolig de første ukene vi kom hit, men pappa taklet det bare ikke. Og jeg skjønner han godt. Jeg er glad i moren min, men jeg støtter pappa.»