//Beccas pov.//
JEG SNAKKET MED Jace gjennom vinduet og avtalte å møte han på Cafe Todos klokken tre for å gjøre ferdig den dumme presentasjonen. Det luktet maling av han, men før jeg fikk spurt han om det måtte han gå.
«Becca, posten har kommet.» mamma banket på døren, åpnet den og kastet pakken på meg.
«Takk mamma!» lo jeg og lukket døren etter henne.
Jeg prøvde på meg den hvite Fila genseren, joggebuksen, Adidas t-skjorten. Alt passet. Jeg så på meg selv i speilet, på genseren. Du burde skifte ut genseren din. Hva mente hun med det? Jeg har jo sju forskjellige. Er hun misunnelig? Nei ... hun bruker sikkert Calvin Klein og Victorias Secret som undertøy, pengene stopper henne i alle fall ikke. Kanskje hun synes det er stygt? Nei, det er jo det alle bruker, det er jo stilen. Jeg har jo sett henne selv med en grå en.
Det plinget i mobilen min, det var fra Malcon: Hei, hva gjør du?
Meg: Ingenting, du da?
Malcon: Samme, finne på noe?
Jeg sjekket klokka; halv tre. Meg: Sorri, skal treffe Jace på Todos.
Malcon: Er dere venner igjen??
Meg: Vet ikke, norsklekse.
Malcon: Åj, ok. En annen gang?
Meg: Ja
Det er faktisk en stund siden jeg har snakket med Malcon. For å være ærlig så har jeg egentlig glemt han på en måte. Eller det har skjedd så mye annet. Okei, Jace skjedde.
***
Klokken var 15.06 og Jace har ikke kommet enda.
Jeg satte meg ved et av bordene som står veldig midt i cafeen. Sånn at hvis det ble kleint så var det andre personer rundt oss.
For å være ærlig så har jeg gledet meg litt til dette. Etter det han sa på lørdagen har jeg sett fram til å bli venn med han igjen. Og jeg tror han vil bli vennen min også. Jeg kan ikke lyge å si at jeg glemte han helt etter at han flyttet. Det gikk et halvår minst før jeg sluttet å tenke på han hver dag. De siste månedene før han kom tilbake tenkte jeg ikke særlig på han, da han kom hatet jeg han. Gud, som jeg hatet han. Jeg hatet han så mye at jeg gikk og tenkte på han mesteparten av tiden. Men jeg hater han ikke nå.
Klokken ble ti over og han har fortsatt ikke kommet. Jeg bestemte meg for å vente fem minutter til før jeg skulle sende en melding til han.
Fem minutter gikk og han dukket ikke opp.
Hvor er du? Sendte jeg.
Greit nok hvis han ble forsinket, men hvis han har glemt det? Gud, tenk hvis han har glemt det?
Jeg så på klokken på mobilen min. Tjue minutter over og han er fortsatt ikke her, han har heller ikke svart på meldingen.
Tjueen minutter over.
Tjueto minutter over.
Tjuetre, tjuefire, tjuefem minutter over. Okei, innse det. Han har glemt deg. Han har glemt at dere skulle treffes. Han har glemt at vi liksom skulle prøve å bli venner igjen.
Klokken ble halv fire og fortsatt ingenting.
Jeg reiste meg opp og gikk.
***
Jeg bikket ned på sengen.
«Becca?»
Er han faen meg seriøs nå? Har han vært hjemme hele tiden?
«Rebecca.»
Jeg reiste meg irritert opp. «Jace Isaac.» jeg stilte meg ved vinduskarmen.
«Jeg er lei for at jeg ikke kom ...»
«Glemte du det?»
«Ja, på en måte, men ...»
Svaret hans sank i meg (aner ikke hvordan). Han hadde glemt det.
«Becca, du skjønner ...»
«Jeg skjønner at du glemte det, glemte meg! Gud, jeg trodde vi skulle ...»
«Hvis jeg hadde visst det var så viktig for deg så hadde jeg svart på ...»
«Å herregud, du leste meldingen uten å svare?» hvorfor reagere jeg så voldsomt? Det var jo bare et dumt skoleprosjekt.
«Ja, men ...»
Jeg roet meg ned. «Bare glem det, det går bra. Herregud, jeg vet ikke hvorfor jeg reagerer ...»
«Broren til Aiden døde, Becca.»
Jeg frøs til.
«Jeg måtte være hos han. Det var han som kjørte bilen, Becca.»
Å herre gud. Å herre gud. «Jeg ... jeg er så lei for det, jeg er så lei for det. Her står jeg og kjefter på deg og ... herregud, unnskyld.»
«Ikke vær lei deg for det.»
Jeg trakk pusten. Jeg kan være så selvsentrert noen ganger! «Vil du snakke om det?»
Han var stille en stund. «Komme over?»
«Adam var til en venn og Aiden skulle hente han,» begynte Jace. Han satt på kontorstolen mens jeg satt i sengen hans. Det hadde ikke tatt meg et minutt en gang før jeg hadde gått ut fra rommet mitt og banket på hans.
«Det var glatt ute, og snø og vind. De var på vei hjem og bilen foran bremset for rødt på lyskrysset, men den gled bare forover og krasjet i bilen foran der igjen. Aiden bremset, men fikk ikke feste. Så for å ikke krasje i bilen foran svingte han til venstre, men der kom det en bil imot og traff høyresiden der Adam satt.» «Aiden ble bare lettere skadet, men Adam ...»
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Når jeg blir sjokkert snakker jeg mye, men jeg hadde kommet meg over sjokket og jeg klarte ikke si noe.
«Aiden klandrer selvfølgelig seg selv, og ingen klarer å komme seg igjennom til han. I alle fall ikke jeg, vi har ikke akkurat gjenopptatt vennskapet vårt. Men jeg ville være der for han. Og du vet hvordan han er ... da faren hans stakk av ...»
Da faren til Aiden kom tilbake for et år siden sendte han James til sykehuset med brukket kjeve.
____________________
________________________________
Stem og kommenter om du vil.
Som jeg har nevnt tidligere. Castet spiller ikke de forskjellige karakterene. De er bare EN IDE på hvordan de ser ut.
YOU ARE READING
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
