//Beccas pov.//
JEG SÅ PÅ henne som om hun var en grønn klump som hadde landet på føttene mine. «Jeg var hos faren min.»
Hun så på meg som om jeg hadde sagt at moren min er Beyonce.
«Faren min bor i Stillburg, Einstein!» utbrøt jeg. Flere fulgte oppmerksomt på oss.
Hun åpnet munnen for å si noe, men lukket den.
«Fy faen Camilla! Det er å typisk deg å tro og anta det ene og det andre uten at du egentlig vet om noe av det er sant!» hisset jeg.
Hun sperret opp øynene og så seg nervøst rundt. Alle i kantinen så på oss. Panikk begynte å spre seg i ansiktet hennes. «Det var bare rykter, selvfølgelig trodde du at det var jeg som hadde startet dem! Det er så typisk deg!» smalt hun tilbake.
«Kanskje det bare var et rykte at du synes det var drøyt? Hadde du overhørt på jentedoen at Camilla Lund synes det var drøyt kanskje?»
«Ohh,» var det et par personer som sa rundt om i kantinen.
Camilla fant ikke på noe å si. Blikket hennes flakket desperat etter støtte, men Emilia var ikke å se. Hun slengte håret bak skulderen og snudde på hælen.
Etter noen sekunder snudde alle seg igjen og praten fortsatte der den slapp.
«Den var egentlig ganske bra.» sa Bree og virker imponert over meg. «Visste ikke at du turte sånt.»
«Snakk for deg selv, når har du noen sinne skjelt ut noen foran hele skolen?» Det er et enkelt svar på det; aldri.
***
Jeg klarte ikke å konsentrere meg i kunsttimen.
Fru Utser, kunstlæreren, drev og bablet om konstruksjoner i forskjellige vinkler. Jeg datt fort av.
Jeg har gått på Create It kunstklubb siden jeg var 8 år. Chase var også med, vi pleide å sitte ved siden av hverandre og male på hverandres hender når ...
Men uansett. Tilbake til min manglende konsentrasjon. Den var helt på jordet. Jeg tegnet en sirkel om og om igjen.
«Reb! Det der er en sirkel, ikke en trekant! Hvor er konsentrasjonen din?» spurte Utser ved siden av meg.
De rundt meg humret og jeg lo med, halvhjertet. Gruppen min består av ungdommer fra 16 til 20 år. Halvparten av oss er rolige og dype sjeler som tenker på livets mening, mens resten bare liker å tegne. Sånn som meg.
Ok, som sagt. Konsentrasjonen min helt på bær-tur. Fordi jeg tenker bare på det Camilla sa om ryktene. Hva er det de egentlig sier? Tenk hvis de tror jeg lå med han! De tror sikkert jeg gjorde det fordi Chase likner mest på Jace. Å der ble jeg kvalm av tanken. Jeg har også litt dårlig samvittighet overfor Camilla. Jeg burde ikke ha kjeftet på henne foran hele skolen. Jeg hadde til og med Bree som back-up. (Ikke den sterkeste back-upen, hadde foretrukket Kenzie, men Bree duge). (Sånn serr, alle elsker å høre comebackene og kommentarene til Kenzie.)
Døren åpnet seg. «Sorry for at jeg er sen.»
Vi snudde oss mot døren.
Blyanten skled ut fra sirkelbanen sin og laget en lang tynn strek fra sirkelen og helt ut i kanten på papiret. I tillegg så knakk den. Det var ikke på grunn av at jeg ble sjokkert over at Jace Griffo sto i døråpningen i en grå stram, men løs joggebukse og en svart, litt stram, hettegenser. Heller ikke på grunn av at blodårene på armene syntes siden han hadde dratt opp genserermene. De syntes veldig godt. Men det var på grunn av at alle 15 stolene ble dyttet bakover samtidig og lagde en forferdelig gnissende lyd.
De hoiet og klappet, alle ville hilse.
Jeg rev rolig av arket på skisseblokken min og krøllet den til en ball. Han blir naboen min igjen, går på samme skole og nå er han tilbake i kunstgruppen?
Det ble plutselig stille.
Jeg så opp.
Alle stirret på meg. Så på Jace. Så på meg igjen.
Noen kremtet.
Utser klappet i hendene. «Okeei.» hun usikkert og så fra meg til Jace. «Tilbake på plass! Alan, finn frem en plass til Jace.»
«Hva skjer?» hvisket Tina ved siden av meg.
Jeg bøyde hodet. «Forteller deg senere.»
Hvordan tror du konsentrasjonen var nå? Jeg var vel vitende om at Jaces armer, nei muskler, øyne! Om at Jaces blå øyne satt rett bak meg på skrå. Han kunne se rett på skisseblokken min.
«Så?» spurte Tina da vi pakket sammen tingene våre.
Jeg pustet inn. «Jeg og Jace er ikke akkurat venner lengre.»
Hun så vantro på meg. «Hvorfor ikke?» Tina er like gammel som meg, men går ikke på Old Trad. Hun går på en privatskole for jenter litt utenfor byen.
«Litt komplisert ... Vi bare er det ikke.»
«Det var synd ... dere var jo kjempegode venner og ...» hun avbrøt seg selv da hun så ansiktsuttrykket mitt. «Men jeg må stikke nå, mamma venter. Snakkes.» hun hastet ut.
Ja vi var kjempegode venner.
***
Jeg satt i vinduskarmen og tegnet. Med to pledd pakket rundt meg. Det er rundt ti minus ute.
Av en eller annen grunn tok jeg sjansen på å sitte her. Så synlig, bare sju meter unna Jaces rom.
Det begynte å bli mørkt, og jeg måtte dra håret bak øret flere ganger for at det ikke skulle skygge for skisseblokken.
Jeg klusset nok en gang over yoda tegningen til Bree. Øyet ble altfor skjevt.
Han har vært her i snart tre uker og jeg er fortsatt ikke vant til å se han. Jeg skvetter til hver gang han står ved skapet sitt, som tilfeldigvis er på motsatt side av gangen av mitt. Jeg pleier også å droppe og snakke med James når jeg ser at Jace er sammen med han.
Hånden min beveget blyanten lett over et nytt tomt papir.
Hvorfor påvirker han meg sånn? Jeg vil jo ikke bry meg lengere! Det skjedde jo for så lenge siden!
En menneskeskikkelse begynte å ta form på arket. Lav, og litt usikker. Men søt og glad.
Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke fortsette sånn hvis han har tenkt å bli her! Han kan ikke påvirke meg sånn resten av skoleåret!
På veggen bak gutten var skyggen hans. Men skyggen var mye høyere, sterkere og mer selvsikker.
Å. Herre. Gud.
Jeg tegnet nettopp Jace.
__________________
________________________________
KAMU SEDANG MEMBACA
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomansaNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
