//Beccas pov.//
DET VAR SISTETIMEN før lunsj, og vi hadde norsk.
Herr. Teewer ventet på at vi skulle reise oss opp og hilse.
«God dag,» mumlet vi og satte oss ned igjen.
Herr. Teewer var en middelaldrene mann i slutten av femtiårene. Håret rundt tinningene hans begynte å få et grålig skjær, og månen bak på hodet hans blir bare tydeligere og tydeligere. Han var en av de få lærerne som faktisk likte meg. Så da likte jeg han også.
«Vi har fått en ny elev i dag, kan du komme opp å presentere deg?»
En stol ble skrapet i gulvet og Jace gikk forbi meg. Det luktet friskt av han. En blanding mellom sitrus og vanilje. Jeg hadde aldri hørt om den kombinasjonen før, men det luktet godt.
Jeg fattet ikke at jeg faktisk tenkte det der.
Jeg kunne høre mange hviske bak meg, rettelse; jeg kunne høre hva jentene bak meg hvisket. «Wow.» «Er ikke det der ...?» «Shit, han har forandret seg.»
Jace klødde seg i bakhodet «Uhm, jeg heter Jace Griffo.» Han puttet hendene i lommene. «Noen av dere husker meg kanskje fra 10. klasse?» blikket hans møtte mitt, vi så raskt bort.
Ja, jeg husket deg fra tiende, husket du meg?
«Jeg har bodd et og et halvt år ved kysten ... med mamma, pappa og lillebroren min Sean ... uhm ... hva mer skal jeg si?» han så bort på Herr. Teewer.
Herr Teewer trakk på skuldrene og ga tegn til at han kunne gå og sette seg. «Dere får ta godt imot han.»
Da han passerte meg så jeg tilfeldigvis en annen vei, men lukten av han kunne jeg ikke unngå. Sitrus og vanilje.
«Ok, da starter vi.» blikket til Teewer fløy fra side til side. «Vi skal starte på et nytt prosjekt.» han gned hendene sammen. «Dere skal skrive en innlevering, fristen er om nøyaktig to måneder.»
Noen sukket, andre stønnet. Innlevering allerede? Seriøst?
«Dette kommer til å stå for 70 prosent av karakteren din,» fortsatte Teewer.
Noen jublet andre buet. Dette var vinn eller tap. Fikk du en femmer, var det en stor sjanse for at du gikk ut med en femmer. Fikk du en treer var det vanskelig å komme seg opp på en bedre karakter. Ikke det at jeg brydde meg så altfor mye. Gjennomsnittskarakteren min lå på 4 og jeg var fornøyd med det. Jeg brydde meg om skole, men karakterene var ikke det viktigste i livet mitt. Så lenge man gjorde sitt beste så var det jo bra nok?
«Hva skal vi skrive om?» var det noen som spurte.
«Menneskelige handlinger,» svarte Teewer ivrig, blikket hans landet på meg.
Jeg bikket litt på hodet. «Menneskelige handlinger?»
«Hva er det mennesker gjør?» spurte han. «De ødelegger, bygger, elsker, føler og så videre,» svarte Herr Teewer selv. «Skjønner dere? Dere skal skrive om en handling mennesker gjør, stille spørmålet; hvorfor gjør vi det?»
Alle nikket sakte.
«Det kan også være noe man er eller kan være. Hvorfor er du en idiot, for eksempel,» fortsatte han.
«Hvilken sjanger?» spurte en bak meg.
Herr Teewer var oppglødd «All slags mulige sjangere! Skjønnlitteratur, sakprosa, argumenterende teks, kåseri, sang, alt som finnes!»
Vi nikket igjen.
«Dere får samarbeide, men ingen får levere en tekst som kan sammenliknes med en annen.» Herr Teewer begynte å skrive på tavla: Handling: Å bygge, å bestemme, å vinne, å ødelegge, å være ydmyk, å tape. Teewer hadde skrevet masse forslag på, mange hadde allerede begynt å notere.
Det trengte jeg ikke, for jeg visste hva jeg skulle skrive om.
***
«Gratulerer med dagen Sean!» gliste jeg da 12 år gamle Sean åpnet døren.
Jeg ga han en klem og rakte han gaven jeg hadde kjøpt. Han hadde sagt at han ønsket seg en jedi-kappe, så jeg kjøpte en jedi-kappe. Eller, Bree kjøpte den. For jeg ante ikke hvor man fikk tak i det.
Sean gliste og klemte på pakken. «Du er sistemann, de andre kom for fem minutter siden!»
I sofaen satt familien Griffo. Julian, Ella og Jace. Bestemor, bestefar, tante og onkel med deres to barn – Paige og Chase.
Chase Griffo, Jaces 18 år gamle søskenbarn, spratt opp og vi klemte hverandre. «Wow, hva har skjedd med deg?»
Jeg lo «Hva mener du?» spurte jeg da vi trakk oss unna.
«Du ser bra ut,» gliste han.
Jeg himlet med øynene, men smilte. «Du også, hvor lenge er det siden sist?» jeg studerte han. Han hadde ikke forandret seg stort, blitt høyere og litt mer voksen bare. Chase hadde vært som var mest heldig med utseende sitt i Griffo-familien. Vel, dessverre ikke nå lengre ...
«Det er vel snart to år siden.» han dro hånden gjennom håret.
«Rebecca? Jeg kjente deg nesten ikke igjen!» utbrøt bestemoren til Jace og Chase. Jepp, navnene deres rimte. «Kom, det er ledig her.» hun klappet på setet ved siden av seg.
Griffo familen var liksom ekstrafamilien min, og jeg var deres ekstrabarn. Ingen av dem syntes det var rart om jeg var tilstede under et familiemåltid.
«Det føles ut som at det var i går da du og Jace var så små ...» hun strakte ut hånden for å måle høyden fra gulvet og opp til håndflaten hennes.
«Så voksen du har blitt.» hun strøk fingrene igjennom håret mitt.
Kanskje Jace ikke var den enste som hadde forandret seg?
__________________
________________________________
Stem hvis du synes det er verdt det:)
ESTÁS LEYENDO
Det søte liv med nabogutten | ✔️
RomanceNå hadde hvem-det-enn-var som styrte livene til folk virkelig overgått seg selv. «Hvorfor meg? Jeg er til og med på snille-lista til julenissen!» Becca Matwell tok lett på livet. Det som skjedde, det skjedde, man fikk bare gjøre det beste ut av det...
