1. Reiret

2.2K 78 26
                                    

Ny historie!
Slapp av, du skal få slippe dette i starten av hvert kapittel. Jeg lover, jeg skal bare gjøre dette denne ene gangen (mest sannsynlig). Uansett, håper du  kommer til å like "boken". Jeg har planlagt at den skal være lang.

Ny del hver søndag og onsdag.

Nok fra meg, les heller historien du!
***

Frik.

Misfoster.

Elendig.

Svart øyd.

De vanlige tankene surret rundt i hodet mitt. I så mange år hadde disse fem ordene vært mitt mantra. Ordene jeg repeterte så ofte jeg kunne. Ordene som ankret meg til den virkelige verdenen. Ordene som forhindret meg i å miste det lille vettet jeg hadde. Jeg var ikke sprø. Jeg var bare ikke helt normal. Har aldri vært det heller.

Jeg blunket for å fjerne tankene som kvernet rundt i hodet mitt. Kunne ikke hjernen min for en gang skyld holde kjeft? 

Tydeligvis ikke.

Jeg tvang meg selv til å fokusere på noe annet enn de innpåslitne tankene mine, og rettet heller blikket mitt mot de høye husveggene som tvang seg på meg fra begge sider.

Høye, metalliske hus med innslag av farger i form av linjer oppetter veggene. De små fargeinnslagene gjorde at husene så holografiske ut. Planen var at de skulle vise vei i mørket og vise et samfunn bygget på rettferdighet.

Ja, særlig. Som om det ville virke.

I et samfunn av krefter, hvordan skulle noen farger kunne endre på den kalde sannheten? Sannheten som overskygget alt? Stor kraft betyr stor makt.

Alle de som styrte hadde enten røde eller brune øyne. Rettferdighet ja. Kyss ræva mi, for det er fullstendig pisspreik. Ikke faen om det var rettferdighet.

Jeg ble plutselig oppmerksom på en bevegelse foran meg. En gammel mann satt krøket inntil veggen i smuget. Jeg lette oppover ansiktet hans. Masken hans var kullsvart med noen grå streker rundt området hvor jeg antok øynene hans var. Jeg kunne ikke se øyenfargen hans.

Ikke at det var uvanlig. Det var heller uvanlig å faktisk kunne se noens øyne. Å vite øyenfargen til andre er det samme som å vite hvilken klasse innenfor evner de tilhører.

Jeg visste da ikke hva denne mannen kunne gjøre.

Jeg trakk pusten rolig og gikk mot han. Lot som om jeg ikke hadde sett han i det hele tatt. Idet jeg passerte han kunne jeg føle blikket hans på meg. Hårene reiste seg i nakken min.

Hvis jeg var heldig så hadde han lilla, brune eller rosa øyne. Da var han harmløs. Men hadde han derimot gule øyne, så visste han nøyaktig hva jeg tenkte på.

Jeg økte farten min litt og gikk ut av smuget til hovedgaten. Tyfon var en svært travel by, til og med på nattestid, så jeg gled lett inn i mengden.

Jeg gikk i et relativt raskt tempo, og sørget for å holde hodet mitt lavt. Frykten for at noen skulle kunne se gjennom masken min var som alltid tilstedeværende. Jeg var ikke dum. Jeg visste at ingen kunne se gjennom det sølvglinsende metallet, men jeg var bare ekstremt paranoid.

Jeg gikk en stund før jeg kom inn i en mindre sidegate. Bargaten som vi kalte den. På begge sider av gatene var det barer, som jo navnet tilsa.

Jeg har alltid hatet å gå gjennom her. Alltid får jeg noen ufine kommentarer fra menn som helt tydelig hadde drukket for mye alkohol. Jeg stirret rett ned i bakken fremfor meg og unngikk utestedene. Jeg hadde nesten kommet meg igjennom da jeg hørte noen rope etter meg.

SVARTE ØYNEWhere stories live. Discover now