SVARTE ØYNE

33. Rødøyd og livsfarlig

«Er du helt sinnssyk?» Jeg stirret sjokkert på Ruby. Hun sto med armene utstrakt mot oss og smilte.

«Selvfølgelig er jeg det.» Hun skakket på hodet. «Men jeg ser ikke hva det har med dette å gjøre. Dere må trene, og jeg har samme evne som Dronningen. Så la oss slåss.»

Jeg kikket bort på Jax, han kunne ikke mene dette? Skulle vi virkelig angripe Ruby begge to sammen med skyggene våre? Vi kom til å skade henne. Men Jax var fullstendig rolig, han ventet kun på at vi skulle starte.

«Jax er du virkelig sikker på dette? Jeg vet at vi skal trene på å motstå evnene hennes, men vi kan risikere å virkelig skade henne. Det er fire mot en, hun har ikke sjans.»

Ruby kastet hodet sitt bakover og lo. «Du tror at dere klarer å komme i nærheten av meg? Jeg stopper dere begge to lenge før dere kommer så mye som fem meter fra meg og dessuten er jeg ikke hjelpeløs, jeg er ganske god i nevekamp.»

Ved siden av meg stilte Ethan seg opp i angrepsposisjon. «Hvis dere begge mener at dette går bra så er jeg med, vi må uansett være forberedt.» Han ristet på skuldrene. «Og hvis vi ikke klarer å ta ned Ruby, hvordan skal du forvente at vi klarer å ta ned Dronningen din?» Ethan kikket skrått bort på meg. Vel, han tok ikke feil. Jax lagde en samtykkende lyd.

«Greit, men Jax du må avbryte med en gang dette her går feil.»

«Avtale.» Jax satte hendene på hoftene. «Nå vil jeg at dere skal tenke strategisk, dette er bare en test for å se hva dere er i stand til, så angrip med alt dere har.» Jax kikket på oss begge to. «Og nøkkelen til å ta ned en rødøyd er å jobbe sammen, hun kan kun ramme en av dere om gangen. Oppfattet?» Vi nikket begge to. Samarbeide, pfft. Det var lett for ham å si.

Dessverre hadde Jax et poeng.

«Klar, ferdig, gå!» Jeg kastet meg mot Ruby, med skyggen på min høyre side. Den kopierte mine bevegelser og vi beveget oss synkront. På venstre side begynte Ethan å bevege seg mot Ruby i det han plutselig endret retning samtidig som han trakk to kniver opp av beltet sitt. Ruby vendte oss mot hverandre. Nå var han på vei rett mot meg med skyggen sin hakk i hæl.

Beskytt meg. Skyggen min dannet et skjold mellom meg og Ethan og jeg fortsatte målbevisst mot Ruby. Hun sto helt stille og hadde sin fulle oppmerksomhet rettet mot Ethan. Jeg fisket opp en av knivene fra beltet mitt og skulle akkurat til å kaste den på Ruby idet skyggen til Ethan kastet seg over meg.

Den store skapningen smalt inn i siden min og slang meg ned i bakken. Kniven glapp ut av hånden min og den store skyggen satte seg oppå meg. den hvesende munnen var bare centimeter fra ansiktet mitt og det rant sikkel ned mellom de skarpe tennene. Æsj. Jeg prøvde å vri på meg, men skyggen holdt hendene mine i et jerngrep samtidig som den satt på lårene mine. Jeg kom meg ingen vei.

«Ivy! Ta vekk skapningen din!» Det var Ethan som ropte. Jeg vendte hodet mitt og så Ethan kjempe mot skyggen min. Han prøvde å komme til med knivene sine, men skyggen min var for rask. Ethan stakk gjentatte ganger mot skyggen min, men den smøg seg rundt ham hver gang.

«Ikke før du får denne jævelen her til å gå av meg!» Jeg freste sint mot skyggen.

Kampen var over like brått som den hadde startet. Skyggen min kastet seg over Ethan og slang ham ned i bakken. Ethan kjempet imot, men skyggen holdt ham hardt nede.

Vi hadde tapt.

Fra Jax lød det en sakte klapping. Han sto over meg og ristet sakte på hodet.

«Jeg hadde virkelig håpet at dere kom til å vare lenger enn det der. Jeg visste at dere kom til å tape, men at det ikke tok lenger tid enn det der skuffer meg litt. Hvis dere møter Dronningen slik dere er nå, vil dere ikke ha en sjanse.» Han veivet med hendene mot skyggene våre. «Og kommander disse skapningene til å gå av hverandre. Vi har ikke mer bruk for dem i dag, de kan gå tilbake til det stedet de kom fra.»