SVARTE ØYNE

8. Et tilbud

Beklager det korte kapittelet og skrivefeilene. Jeg skrev dette på flyet på telefonen min, og jeg har ikke lest igjennom det.
***

Da jeg våknet den neste dagen så falt tankene mine øyeblikkelig til Alexander sitt forslag.

Det var et svært godt tilbud, og jeg vurderte det virkelig sterkt.

Å få vite navnet til den svartøyde ville ta meg svært langt i jakten, men samtidig så måtte jeg oppgi noe svært personlig i gjengjeld.

Det var det som var problemet. Jeg måtte stole 100% på Alexander før jeg oppga øyenfargen min.

Min tillit til den mannen var mindre enn null.

Jeg gned meg i øynene og vurderte om jeg skulle stå opp. Det tok ikke mye vurdering til før jeg bestemte meg for at sengen var for deilig til at jeg kunne forlate den.

Tankene mine svirret tilbake til tilbudet. Jeg måtte gi et svar innen klokken fire, og jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle svare.

På den positive siden så ville jeg få vite den svartøyde sitt navn, og derfor være et steg nærmere å drepe han. Dette ville også få meg, Jax og Ruby til å stige i gradene siden dette var vårt oppdrag. Vi ville også få en lengre ferieperiode som ville gi oss en mulighet til å slippe unna all drepingen for noen uker.

Det ville også gi meg en stor fordel å vise fram øyenfargen min hvis Alexander bestemte seg for å hjelpe meg og ikke drepe meg. Da kom jeg til å ha en sterk alliert som kunne beskytte meg eller i hvert fall hjelpe meg den dagen Dronningen skulle finne det ut.

Jeg hadde ingen illusjoner om at jeg kom til å leve lykkelig til jeg døde av alderdom. Nei, jeg var innstilt på at jeg kom til å bli myrdet om ikke altfor mange år. Jeg var faktisk overrasket over at jeg hadde klart å holde det skjult så lenge.

Overlevelsessjansen min var like stor som en kanin fanget i et bur fullt av ulver. Null.

Men det gikk fint, fordi det er mange år siden jeg kom fram til den konklusjonen. Og det var mange år siden jeg sist ble fortvilet over dette.

Det var dette som gjorde meg så god i jobben min. Jeg brydde meg ikke. Min overlevelse betydde nesten ingenting for meg, jeg kom jo til å dø uansett.

De eneste grunnene til at jeg ikke ga opp kunne telles på en hånd.

Jax.

Ruby.

Ziko.

Og mer var det ikke. Jeg hadde ikke flere mennesker som jeg brydde meg nok om til å ville leve for dem. Disse tre var de jeg levde for.

Dronningen var overbevist om at jeg levde for Reiret. Det var hennes første feil. Hun stolte på at jeg ville gjøre hva som helst for vårt lille kartell.

Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om Reiret. Dette stedet hadde gitt meg mat og tak over hodet, men det hadde også tatt vekk min frihet og tvunget meg til å bli en simpel morder.

Reiret hadde reddet livet mitt for ti år siden, men det hadde også tatt fra meg friheten min.

Det var sånn som det var og jeg kunne ikke gjøre noe med det. Istedenfor å tenke over hvor elendig jeg hadde det, så burde jeg heller tenke på hvor mye verre jeg ville ha hatt det hvis Ziko ikke hadde funnet meg i rennesteinen den dagen.

Et plutselig brak fra kjøkkenet fikk meg til å sette meg opp i lynfart.

Den høye lyden ble etterfulgt av et iltert skrik.

Jeg skyndte meg å ta på meg en bukse og husket akkurat å putte på masken min før jeg hastet ut på kjøkkenet vårt.

Jeg ble stående i døren å måpe. Lenger inn i rommet kom jeg ikke. Ruby sto ved komfyren, og overalt rundt henne på gulvet lå det en tykk gulaktig væske. I hånden hennes holdt hun en sleiv og det venstre kinnet hennes var dekket i mel.