SVARTE ØYNE

29. Tilgi meg?

Jeg var lei av å skrike. Etter å ha skreket så lenge at det nesten ikke var lyd igjen, hadde jeg slengt meg tilbake i det lysegrønne sommergresset i hagen til Tessa. Jeg stirret blankt opp mot den dypblå nattehimmelen.

Jeg syntes fryktelig synd på meg selv der jeg lå.

Over meg blinket stjernene, det var nesten så de hånte meg  med sine smil. Men det var litt fint også, jeg kjente hvor dypt jeg egentlig hadde savnet stjernene da jeg bodde i Reiret. Det eneste som hang over hodene på oss var tonn på tonn med betong, ja, hele Tyfon hvilte oppå oss. Her var det kun frisk natteluft og klare stjerner.

Jeg hadde ligget i det som føltes ut som mange timer da jeg hørte at døren ut til hagen ble åpnet. Jeg sukket, jeg orket ikke Jax akkurat nå.

"Gå vekk Jax, jeg har ikke tid til deg akkurat nå." Men Jax svarte ikke, jeg hørte bare fottrinn som bevegde seg i det grønne gresset. Faen så irriterende han skulle være i dag da. Først støttet han ikke ideen min om å drepe Dronningen, og nå ville han ikke la meg være i fred.

Og til min overraskelse, og irritasjon, var det ikke Jax som satte seg ned i gresset ved siden av meg. Jeg lukket konsekvent øynene i det jeg så det svarte håret og de svarte øynene. Jeg kunne høre Ethan sukke. Jeg hadde lyst til å åpne øynene mine sånn at jeg kunne skule på dusten, men jeg skulle ikke gi ham tilfredstillelsen med å se sviket i øynene mine.

At han hadde løyet til meg, og at han hadde plan om å drepe meg var det som sved mest. Jeg hadde lyst til å slå Ethan til han følte seg like sveket av meg som jeg gjorde av ham.

"Ivy, kan du åpne øynene dine?" Ethans stemme var svak. Den hadde en sår klang i seg, det var tydelig at han hadde det vondt. Nei, jeg skulle ikke føle medlidenhet, det var han som løy for meg. Jeg knep øynene mine enda hardere sammen og jeg hadde plan om å holde dem lukket til han gikk, men de spratt opp i det jeg kjente en varm hånd berøre kinnet mitt forsiktig. Berøringen var like lett som et vindpust, men jeg skvatt til og grep etter håndleddet hans. Jeg holdt så hardt at Ethan ynket seg.

Fra min posisjon i gresset så det ut som Ethan tårnet over meg der han satt og så ned på meg. I lyset fra månen og stjernene så han nesten guddommelig ut. En veldig sårbar og trist Gud. De svarte øynene hans var vendt nedover og munnvikene hans var trukket nedover. Underleppa hadde han trukket inn mellom tennene som nå bet så hardt at leppa ble hvit. Jeg stirret hardt på hånden hans som så kjærlig hadde berørt kinnet mitt. En liten del av meg øsnket at han skulle gjøre det igjen. Men den største delen av meg brant av raseri, hvordan våget han å ta på meg på den måten når jeg minst forventet det.

"Gjør aldri det der igjen uten at jeg er forberedt, hører du? Aldri." Ethan trakk hånden til seg og den falt slapt ned i fanget hans.

"Unnskyld Ivy." Ethan så ut som en fortapt liten gutt, og jeg angret straks på det jeg hadde sagt. Det var ikke sånn at jeg ikke ville at han skulle ta på meg,  jeg ville bare ikke bli skremt.

"Kan vi snakke om det som skjedde? Jeg vil si unnskyld." Ethan turte ikke møte blikket mitt. Og jeg kjente en så utrolig sterk trang til å bare tilgi ham. Det var ikke sånn at jeg ønsket å være sur og lei meg, så jeg nikket kort.

"Jeg kjente deg ikke da Tessa kontaktet meg. Jeg gjorde hva som helst for penger, og derfor takket jeg ja. Jeg fikk beskjed om at du var livsfarlig, og at du måtte drepes fordi du truet min eksistens. Og på en måte gjorde du jo det, du jobber for Nadya, eller Dronningen som dere kaller henne, den mest ettersøkte morderen i hele Tyfon. Og du var hennes beste snikmorder. Hvordan kunne jeg ikke ta oppdraget? så jeg begynte å følge med på deg, Ethan og Ruby. Jeg har fulgt med på deg i nesten ett år, men jeg klarte aldri å gå fram og faktisk fullføre jobben. Jeg fortsatte bare med å utsette, for du fascinerte meg. Jeg så hvordan du alltid beskyttet Jax og Ruby, og jeg hvordan du alltid hadde kontroll. Jeg fulgte etter deg og Jax en dag dere skulle ut på et oppdrag. Dere ringte på en dør og det var en liten jente som åpnet døren. Du lente deg ned og jeg kunne høre deg snakke mykt til den lille jenta, og der og da skjønte jeg at jeg ikke klarte å drepe deg. Fram til det hadde jeg bare sett de kalde sidene av deg, de nøytrale og beherskede bevegelsene dine idet du drepte noen, men da jeg så at du var menneskelig så brast det. Jeg hadde fortalt meg selv gang på gang at du ikke var menneskelig, at du ikke hadde et hjerte, men jeg klarte det ikke."

Ethan møtte blikket mitt et kjapt sekund før han så vekk. Jeg kjente en varme spre seg i brystet, det var dette jeg ønsket å høre, jeg ønsket å vite at han ikke ville drepe meg. Jeg ønsket å vite at han faktisk brydde seg om meg, kanskje til og med like mye som jeg begynte å bry meg om han. 

"Men jeg måtte fullføre oppdraget, så jeg prøvde igjen litt senere, det var da du så meg. Og når du først hadde sett meg en gang, så ble jeg nødt til å fortelle deg hvem jeg var, og den gangen jeg ba deg komme til den forlatte leiligheten hadde jeg tenkt å drepe deg. Men da du sto foran meg som en hevnens gudinne mistet jeg det lille motet jeg hadde samlet opp. Og etter det bestemte jeg meg bare for å ikke drepe deg. Jeg kuttet kontakten med Tessa og lot som om jeg hadde dødd."

Ethan strakte forsiktig fram hånden sin og denne gangen lot eg han berør kinnet mitt. Akkurat som forrige gang var berøringen fjærlett og han strøk en finger nedover langs kjeven min.

Da han snakket var stemmen hans nesten ikke høyere enn en hvisken, og hadde en ru undertone.

"Ivy, hvis jeg hadde kjent deg så hadde jeg aldri sagt ja til oppdraget, da hadde jeg aldri prøvd å drepe deg. Men på en måte er jeg takknemlig for at jeg sa ja til oppdraget, for på den måten så fikk jeg muligheten til å bli kjent med deg."

Fingeren hans lå nå på haken min og det var ingenting jeg ønsket mer der og da enn å kysse Ethan. Det så ut som om han tenkte det samme fordi han begynte sakte å bevege seg forover. Jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot ansiktet og lukket nesten øynene idet jeg kjente at Ethan trakk seg unna.

Han slapp haken min forsiktig og så vekk samtidig som han kremtet. Jeg kjente varmen spre seg i ansiktet. Jeg rødmet, og jeg hatet det. Jeg følte meg så utrolig dum, hvorfor hadde jeg trodd at Ethan kom til å kysse meg? Han ville selvfølgelig ikke kysse meg.

Det oppsto en pinlig stillhet mellom oss, og jeg vendte blikket vekk fra den svarthårede dusten. Ethan sa ingenting han heller, han la seg bare ned i gresset ved siden av meg.

Vi lå der i gresset uten å si noe til hverandre, men det var en god stemning mellom oss. Det var jeg som brøt tausheten først.

"Bare så du vet det, jeg hater deg ikke."

"Takk."

Og så lå vi der begge to i en fredfull stillhet mens vi så opp mot stjernene. Jeg kjente øyelokkene bli tyngre, og Ethan må ha følt det samme for jeg kjente plutselig de sterke armene hans dra meg inntil seg og trykke meg inn mot brystet sitt. Jeg frøs til og var klar for å slå han midt i Solar Plexus med knyttneven min, men da jeg hørte de små snorkelydene hans så skjønte jeg at han sov. Jeg skulle la det passere denne ene gangen, dessusten så var det ganske bahegelig å hvile hodet på den brede brystkassen hans og høre på den jevne hjerterytmen.

Ikke lenger sovnet jeg også under de blinkende stjernene, og det første jeg så idet jeg åpnet øynene i drømme var det glisende og blodige ansiktet til Dronningen.