SVARTE ØYNE

27. Et mål

Det var mørkt. Hvorfor starter alle marerittene mine i det samme grusomme mørket? Et mørke hvor den eneste lyden var pusten min. Jeg begynte å famle rundt i drømmen. Det eneste jeg ville var å unnslippe. Jeg ville våkne.

Vær så snill å la meg våkne. Jeg orket ikke flere mareritt.

Våkne.

VÅKNE!

Men det nyttet ikke. Jeg våknet ikke. Jeg måtte bare ri stormen.

En hveselyd fikk meg til å fryse. Jeg sto helt stille, våget ikke bevege en enste muskel. Var det skyggen min som var tilbake? Skyggen som hadde reddet meg fra Alexander, men som samtidig hadde drept hele husholdningen hans? Og ganske riktig, jeg kjente en klolignende hånd legge seg på skulderen min og snu meg sakte rundt. Plutselig var det ikke like mørkt lenger, og jeg kunne se skyggen min stå foran meg. Den første gangen jeg hadde sett den hadde skyggen nesten bare bestått av en skyggelignende dis. Nå var hele skapningens langstrakte kropp dekket med tykk svart lærhud.

Før ville jeg ha blitt redd for den fryktinngytende skapningen, men nå så jeg den bare rett inn i øynene med en isende ro. Han - jeg visste egentlig ikke kjønnet på skapningen foran meg, skulle jeg være helt ærlig, så trodde jeg ikke den hadde noe kjønn- så tilbake på meg gjennom store svarte øyne. Skyggen hadde reddet livet mitt. Den ville beskytte meg.

"Hvorfor reddet du meg?" Jeg snakket med skyggen. Jeg snakket faktisk med mitt eget mareritt, hva var galt med meg?

Skyggen skakket på hodet og gliste så hele tanngarden vistes. Tennene var slipt til skarpe spisser, og den så virkelig truende ut. Ånden var lik råtnede lik og det var den verste lukten jeg noensinne hadde luktet.

"Jeg tilhører deg. Men her tilhører du meg." Skyggens stemme var raspende og treig, og den hveste mot meg.

Jeg skulle til å spørre hva det var den mente. Jeg var lei av at alle holdt meg utenfor. Jeg trengte svar. Dessverre fikk jeg ikke sagt mer, for skyggen la hendene sine rundt meg og presset meg inntil den harde huden sin. Det var en slags omfavnelse, men det var ingenting vennlig med dette i det hele tatt. Den presset meg hardere og hardere inn mot brystet, og det kjentes ut som om jeg skulle bli knust.

Så var det som om jeg smeltet inn i skyggen min. Vi ble til ett.

Det var i dette øyeblikket jeg våknet opp i et bad av svette. Hjertet dunket hardt i brystet mitt, og pusten min gikk i en rasende fart.

Jeg så meg mysende rundt i den lille stuen til Tessa. Ved siden av meg sov både Ruby og Jax. Og på gulvet foran meg sto skyggen min. Den gliste igjen mot meg, men bevegde seg ikke. Den bare sto der og så på meg.

"Gå vekk." Jeg var lei. Jeg var lei av mareritt, jeg var lei av denne stygge jævelen som alltid var der, jeg var lei livet mitt. Ja, jeg vet at det var barnslig å be marerittet mitt, en drapsmaskin, om å bare gå vekk, men jeg kunne ikke noe for det.

Jeg hørte fottrinn i gangen og inn på stua kom Ethan. Det svarte håret hans hang slapt ned rundt ansiktet. Han så sliten ut. Så kom jeg på at han hadde sikkert hatt en like jævlig natt som meg. Jeg var ikke den eneste som hadde mareritt.

Ethan lot de svarte øynene sine gli over skyggen min. Han fortrakk ikke en mine. Ethan subbet simpelthen bort til sofaen der jeg satt og satte seg på gulvet foran meg.

"Hei, søta?" Stemmen hans var grumsete, jeg måtte ha vekket han. Jeg orket ikke kommentere på kallenavnet.

"Ja?" Jeg kikket spørrende på Ethan. Han lente seg forover og la hodet sitt i fanget mitt.

"Hvorfor er skyggen din her? Har du lært hvordan du skal påkalle den?" Han mumlet ned i låret mitt. Pannen hans var glovarm mot beinet mitt. Jeg snudde meg mot skyggen min som fortsatt sto på det samme stedet i den samme stillingen.