Verden var vakker. Så mange nydelige farger.
Jeg blunket sløvt og prøvde å fokusere blikket mitt, men jeg klarte ikke se noe annet enn de nydelige skyene av farger som svevde foran meg.
Jeg prøvde å løfte armen min, men det var som om kroppen min ikke fungerte, og armen min rikket seg ikke. Jeg tror jeg rynket på øyenbrynene, men jeg var ikke helt sikker. Det kunne hende det hele bare var inni hodet mitt.
Et rart ekko runget i ørene mine. For høyt. Lyden var for intens, og den skar så forferdelig i de sensitive ørene mine. Det var som en konstant tromming. Den gjentakende rytmen av hjertet mitt som banket for høyt i mine egne ører.
Jeg ville skrike, men kroppen min lystret ikke.
Så dukket det opp en kjent skikkelse. En skikkelse som hadde vært fraværende så lenge at jeg hadde håpet jeg aldri kom til å se den igjen. Skyggen min. Dessverre var Skyggen helt tydelig, og den mørke materien som kroppen var laget av buktet seg gjennom fargeskyene og skar opp de nydelige kombinasjonene av mørke og lyse farger. Den ekle skyggen ødela den perfekte harmonien. Det jeg ikke visste var at dette var nøyaktig det jeg trengte.
Skyggen kom mot meg og gliste. Alle tennene bredte seg ut som perler på en snor, og de skarpe kantene var spisse nok til å kutte gjennom marg og bein. Jeg prøvde å rygge bakover, men kroppen min lystret meg fortsatt ikke.
Faen heller.
Skyggen var helt opp i ansiktet mitt og jeg kunne lukte den stinkende ånden. Den luktet som råtnede lik. Den sensitive luktesansen min plukket opp hver eneste detalj i den forferdelige ånden, og det sved i det lukten boret seg inn i nesen min. Jeg kjente tårene som fylte øynene mine. Kun framkalt av den forferdelige lukten.
Så snakket Skyggen med en stemme så knirkende og rusten som en gammel låvedør: «Du dør. Svake skapning, du må reise deg. Hvis du dør, så dør jeg med deg. Reis deg opp og kom deg ut herfra. La meg ta meg av resten.»
Jeg stirret bare på Skyggen, men når den snakket så begynte fargetåken å letne. Jeg kunne begynne å skjelne omrisset av rommet jeg befant meg i. Jeg satt på en himmelseng i et overdådig soverom. Alexander O'Sullivans soverom.
Jeg reiste meg brått, men datt sammen på gulvet igjen øyeblikkelig. Hodet snurret og det var tydeligvis ikke så lurt å reise seg så fort som jeg hadde gjort. Skyggen sto fortsatt ved siden av meg. Den hadde ikke rikket seg siden jeg kollapset. Hjelpsomme jævel.
Så begynte minnene å strømme på. Flukten. Middagen. Stokken til Alexander. Hva han hadde gjort mot meg. Den rike horebukken hadde dopet meg ned. Jeg kjente sinnet bygge seg opp, og jeg hadde lyst til å skrike. Hva ville ha skjedd med meg hvis ikke Skyggen min hadde vært her? Jeg ville ikke engang fullføre tanken i hodet. Mulighetene var for grusomme.
Jeg grøsset og reiste meg på nytt. Denne gangen saktere, og rommet spant ikke rundt når jeg fokuserte på møblene.
Jeg snudde meg mot Skyggen min og tvang meg selv til å se direkte på den buktende skapningen.
«Hva må jeg gjøre for å komme meg ut herfra?»
Jeg måtte være helt gal. Snakke med en morderisk Skygge. Livet mitt kunne ikke bli rarere.
«Den andre svartøyde er her i huset. Vent på han. Jeg blir bare nødt til å ta hånd om en sak først.»
Jeg nikket, og plutselig forsvant Skyggen.
Så begynte skrikene. De forferdelige, panikkfylte skrikene av ren redsel. Så fort et skrik startet, så ble det brått kuttet av. Den slaktet dem alle sammen. Jeg kunne ikke fjerne det lille håpet om at den kom til å ta livet av Alexander også.
Så endte det. Huset ble dødsens stille. Bokstavelig talt.
Jeg sto fortsatt og ventet på at noe skulle skje. Hva som helst som kunne fortelle meg hvor jeg kunne gå. Jeg måtte ut av dette ekle huset.
Så åpnet døren seg, men ingen kom inn. Hjertet hamret i brystet mitt og jeg svelget hardt. Øynene mine flakket rundt i rommet på søken etter et våpen. Hva som helst som kunne forsvare meg mot trusselen på andre siden av døren.
Så lukket døren seg igjen og Ethan kom til syne foran meg. Han kastet seg forover og trakk meg inn i armene sine. Musklene i overarmene hans strammet seg rundt meg og han holdt meg tett inntil brystet sitt. Jeg la armene mine rundt ham og holdt like hardt.
Lenge sto vi sånn, i en hard omfavnelse som ingen av oss ville bryte.
Ethan skjøv seg forsiktig vekk fra meg og jeg løsnet grepet jeg hadde om brystet hans. Ethan tok tak i ansiktet mitt og så meg dypt inn i øynene. Begge bar masker, men jeg følte det likevel som om han så rett inn i sjelen min.
Det var ingenting jeg hadde mer lyst til å kysse han der og da.
«Beklager Ivy, kan du tilgi meg? Jeg vet at du sa at jeg måtte bli i skyggeform uansett hva, men jeg ville så gjerne hjelpe deg. Unnskyld for at jeg ikke gjorde noen ting. Vær så snill og tilgi meg.»
Jeg skulle akkurat til å svare at selvfølgelig kunne jeg tilgi han. Ethan hadde jo bare fulgt mine ordrer, og mer kunne jeg ikke be om. Dessverre fikk jeg aldri uttalt disse tankene fordi Skyggen min var tilbake i rommet. Den nikket bare og slikket seg lett om leppene før den forsvant i løse luften.
«Tror du det er trygt?»
«Ja. Dessverre befant ikke Alexander seg her i huset. Han dro i et hastemøte med Dronningen angående deg. Han hadde tenkt til å selge deg tilbake til henne.»
Jeg bannet mumlende. Typisk.
«Skal vi gå?»
Ethan nikket til meg, grep tak i hånden min, dro meg ut døren av soverommet og inn i en gang. Det var helt stille, men jeg visste hva det var jeg kom til å se. Jeg visste at så snart vi kom til kjøkken- og stueområdet kom vi til å se døde mennesker i hopetall. Etter stillheten å dømme, så hadde Skyggen min drept hver eneste levende skapning i huset.
Og jeg hadde rett.
Da vi passerte spisestuen så så jeg dem. Kvinner og menn lå urørlige i dammer av sitt eget blod. Noen manglet armer, bein og til og med deler av brystkassen eller rett og slett hele hodet. Flere hadde også fått strupen skåret over. Synet var grusomt.
Ethan dro meg i hånden og prøvde å dra meg videre, men selv ikke den myke og varme hånden hans kunne hindre meg i å gå bort til det nærmeste liket. Det var en ung dame med brunt hår. Øynene hennes var vidåpne og stirret opp i taket. Brune øyne. Hun var et skjold. Dessverre kunne det ikke beskytte henne mot den malisiøse Skyggen min.
Hun var en av de som hadde fått strupen sin skåret over.
Jeg dyppet fingeren min i blodet hennes. Det var fortsatt varmt. Jeg grøsset og ignorerte følelsen av et annet menneskets livsblod renne nedover hånden min.
Så reiste jeg meg på skjelvende bein og stavret meg bort til den nærmeste veggen. Jeg begynte å skrive. Flere ganger måtte jeg tilbake til jenta for å hente mer blod.
Da jeg var ferdig tok jeg et steg bakover, så fornøyd på arbeidet mitt, snudde meg, grep hånden til Ethan og dro han med ut av huset. Hele tiden med et manisk glis om leppene.
Jeg kastet et siste blikk mot de tre ordene på veggen rett før inngangsdøren smalt igjen foran nesen min.
Ethan så bare på meg før han begynte å dra meg nedover gaten. Vi måtte komme oss vekk fra massakren før politiet oppdaget oss.
Smilet mitt ville ikke forsvinne, men jeg klarte ikke tvinge kinnene mine til å stoppe. Jeg hadde endelig begynt. Min blodfylte hevn begynte i det sekundet, og nå var det ingen vei tilbake.
Jeg tenkte igjen på de tre ordene. De tre ordene som plutselig betydde mer enn livet mitt. De var et løfte om hevn.
Du er neste.
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
