SVARTE ØYNE

2. Skygger i skygger

Panikk.

Jeg var ingensteder. Det var ingenting rundt meg. Ingen bakke eller gulv, ingen vegger eller omgivelser, ingen himmel eller tak. Ingenting.

Ganske normalt egentlig.

Jeg begynte å gå i en vilkårlig retning. Det spilte ikke så stor rolle hvilken retning jeg tok, bare jeg kom fram til noe. Hva som helst.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg gikk. For meg føltes det ut som timer, men det var sikkert kun minutter. Jeg subbet føttene rundt i ingenting.

Jeg så nok en gang rundt meg. Fortsatt ikke noe å se. Jeg kikket ned på føttene mine og heller ikke der var det noe. Jeg rettet blikket oppover. Ikke noe der heller.

Plutselig endret alt seg, og jeg ønsket meg straks tilbake til intetheten.

Rundt meg var det bekmørkt. Jeg kunne ikke engang se min egen hånd foran meg. Jeg begynte å hyperventilere.

Ikke få panikk. Ikke få panikk.

Jeg klarte ikke kontrollere meg. Pusten gikk raskere og raskere og jeg begynte å miste sidesynet. Jeg kjente at alt blodet forlot kroppen min idet jeg sank ned på kne.

Mørket kan ikke skade deg. Mørket er ikke farlig.

Nei, mørket var kanskje ikke farlig, men den greia der var faen meg skremmende.

Foran meg hadde det plutselig reist seg en skapning. Han fikk mørket rundt oss til å se grått ut. Hvordan var det mulig? Han var svartere enn bekmørket.

Skikkelsen buktet og vred seg. Han var høy, høyere enn meg og veldig spinkel i oppbyggingen. Selve kroppen besto av en mørk substans, som om han var en skygge av seg selv.

Likevel kunne jeg skjelne lemmene hans, to armer, to bein og et hode. Han så ut som et forvrengt menneske. Han hadde også øyne, som glinset i den bevegelige skyggen.

Øynene var svarte, akkurat som mine.

Jeg prøvde å reise meg, men han strakte ut lange fingre og strøk dem over halsen min. snørte den igjen fullstendig, slik at det var umulig for meg å puste. Den andre hånden la han på den høyre skulderen min og presset meg ned på bakken.

Jeg kunne ikke røre meg. De lange fingrene som klemte om halsen min begynte å flytte seg oppover til de nådde munnen min. Han presset en lang finger inn i munnen min og tvang den ned halsen min. Jeg følte at jeg ble kvalt, og tårene presset på.

Han presset hele hånden sin ned i halsen min og jeg trodde jeg skulle dø. Så åpnet skyggen munnen, og rad på rad med glinsende haitenner viste seg. Skyggen satte i et helt forferdelig sireneskrik, og jeg kjente trommehinnene mine sprekke.

Noe flytende begynte å renne nedover sidene av halsen min, og jeg gjettet at det var blod fra ørene mine. Jeg hadde uansett nok med å prøve å puste, så jeg klarte ikke løfte hendene for å holde for de skadede ørene mine.

Jeg prøvde å skrike, jeg gjorde virkelig det, men ingen lyd kom ut.

Skyggen presset ansiktet sitt helt oppi mitt eget. Ånden var det verste jeg noen sinne hadde luktet. Det luktet som tusen råtnede lik.

Så snakket skyggen og jeg hadde aldri vært reddere. Eller, den hveste mer enn den snakket, men ordene som kom ut av gapet til tingen var tydelige nok.

«Ivy... for sent»

Kroppen min begynte plutselig å riste noe helt forferdelig. Jeg klarte ikke å kontrollere det. Skyggen hveste skjærende før den plutselig forsvant.