SVARTE ØYNE

30. Min skyld

Det blonde håret som var strammet så mye at huden i pannen hennes var dratt bakover, og de blodrøde leppene var det første jeg så. Så åpnet min verste fiende øynene og jeg stirret inn i den røde avgrunnen.

Jeg så meg raskt rundt. Jeg var tilbake i det svarte og grå landskapet jeg kjente så godt. Dronningen kom gående mot meg, den røde kjolen hennes var fotsid og slank, og hun beveget seg sakte mot meg som en dødelig slange. Neglene hennes var burgunderrøde, og leppene hennes var dratt tilbake i et snerr. Fra munnviken hadde hun en tynn stripe med blod.

På instinkt grep jeg etter de elskede knivene mine, men tok bare i luft. Kjapt så jeg nedover meg selv og oppdaget at jeg ikke hadde annet på meg enn undertøy. Kroppen min var fullstendig blottet og forsvarsløs.

Dronningen lo en hes latter, hun nærmet seg mer og mer. Sakte gikk jeg bakover i håp om å kjøpe meg litt tid.

"Stopp!" Dronningens stemme smalt gjennom luften som en pisk, og beina mine frøs fullstendig. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å bli stående. Dronningen smøg seg nærmere og slikket seg om de rødmalte leppene.

Jeg prøvde å bevege på meg, men jeg sto helt fast. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg så kunne jeg ikke bevege en muskel. Det eneste jeg kunne gjøre var å skule sint på Dronningen. "Faen ta deg." Dronningen kastet hodet tilbake og lo.

"Dere ungdommer er så sjarmerende, tror du virkelig det her en virkning på meg?" Hun skakket på hodet. "Jeg hører rykter om at du vil gå imot meg? Så la meg vise deg hva som skjer det øyeblikket du angriper meg." Dronningen sto rett foran meg med en pust som luktet råtne lik med en søtlig vaniljeduft, som om hun prøvde å skjule sitt sanne jeg.

Jeg tok fart og spyttet henne rett i ansiktet. Gliset hennes ble snudd om til et forferdelig snerr, og hun hveste.

"Snu deg." Og uten at jeg kunne gjøre noen ting begynte føttene mine å snu seg. Bak meg ventet et mareritt. Jeg kunne ikke tro det jeg så.

Ved føttene mine lå Ruby. Håret hennes lå i vaser rundt henne, og munnen hennes var åpnet i et taust skrik. Men det verste var øynene hennes, eller mer mangelen på øyne. Der hvor de nydelige øynene hennes en gang hadde vært, lå det nå to tomme hull. Jeg kunne ikke se nok på henne, min beste venn. Men samtidig skrek hjernen min at jeg skulle snu meg vekk fra det forferdelige synet.

Dronningens kommando slapp taket i meg og jeg falt på kne. Tårene rant nedover kinnene mine, og da jeg løftet blikket utstøtte jeg et skrik. Ruby var ikke den eneste som var død. Ziko var hengt opp i luften etter halsen, og han sprellet som om han fortsatt var i live, men han manglet kropp fra livet og ned. Til og med papegøyen hans, Agu, var drept.

Under Ziko lå Isko, Rubys kjæreste, sammen med mange andre fra Reiret. Mennesker jeg hadde kjent siden jeg var liten og som jeg brydde meg om.

"De er alle døde på grunn av deg, fordi de valgte å støtte deg i kampen mot meg. De var ditt ansvar, og du mislyktes. Du drepte dem." Dronningen hvisket meg i øret, og den råtnende pusten hennes kilte meg i øret.

Sinnet og sorgen kokte i meg, så jeg slang meg rundt og grep Dronningen om halsen. Jeg ville kvele henne, ta livet av henne sakte til hun ikke kunne spre gift lenger. Men hun bare smilte og hveste fram: "Vil du virkelig ta ... livet av vennene ... dine slik? Jeg har ... nemlig spart de ... beste til ... slutt" Og bak henne dukket to fastbundne skikkelser opp. Ethan og Jax lå begge på gulvet med lenker rundt ankler og håndledd. Ethan var forslått, og det svarte håret hans var stivt av størknet blod. Jax var full av blåmerker og kutt, og han kunne ikke åpne det ene øyet sitt. Jeg slapp Dronningen i sjokk, og hun falt på kne ved føttene mine.

"Hvorfor Ivy, hvorfor gjorde du dette mot meg? Jeg ville ikke være med en gang. jeg stolte på deg, jeg trodde du var min venn, og du forrådte meg. Hvorfor?" Stemmen til Jax var svak, men den skar inn i meg som et slipt blad. Å se han liggende på bakken på den måten var smertefullt.  Ethan sa ingenting, han så bare på meg med avsky i blikket, og det gjorde like vondt som Jax sine ord.