«Din jævla idiot!» Stemmen til Jax smalt gjennom rommet og jeg kikket skamfullt ned i bakken.
Jeg hadde ikke tatt mer enn et skritt inn i huset vårt før jeg ble kjeftet på.
«Du aner ikke hvor skuffet jeg er over deg. Jeg hadde håpet du hadde sluttet med dette tullet. Å drepe uskyldige mennesker er ikke å løse problemet sitt. Du graver deg bare en dypere grav og du vet det.»
Tårene sved i øynene mine. Selvfølgelig angret jeg. Det gjorde jeg hver gang, men det stoppet meg ikke. Jeg fiklet nervøst med fingrene mine, men jeg turte ikke heve blikket. Ingen skulle få se meg gråte.
Jeg forsto hvorfor Jax var sint. Det var lenge siden jeg hadde gjort noe slikt, og jeg hadde lovet oss begge at det var siste gangen. Likevel hadde jeg mistet alle moraler og drept en mann som bare hadde vært på feil sted til feil tid. Jeg var virkelig et monster.
«For sent nå Jax. Spar det. Ingenting du sier kan få deg til å hate meg mer enn jeg allerede hater meg selv.»
Jeg hevet øynene mine sakte og dro av meg masken. Jax sitt blikk myknet og han gikk sakte mot meg.
«Ivy, jenta mi, jeg kan aldri hate deg.» Jax dro meg inntil brystet sitt og klemte meg hardt. Han kysset meg lett på toppen av hodet og jeg boret ansiktet mitt inn i nakkegropen hans.
«Hvordan kan du ikke hate meg? Jeg er et monster.» Stemmen min var svak og skjelven.
Jax grep tak i skuldrene mine og dyttet meg litt vekk fra kroppen sin sånn at han kunne se meg inn i øynene.
«Du er ikke et monster. Ivy, du gjør feil, men du er ikke et monster. Forstår du? Du. Er. Ikke. Et. Monster.» Jeg nikket svakt og Jax smilte fornøyd før han førte oss mot sofaen.
«Sitt her. Jeg kommer straks tilbake og da skal vi snakke, jeg skal bare lage kakao til oss først.» Jax klappet meg på hodet og gikk mot kjøkkenet.
Ved siden av meg sank sofaen nedover idet Ethan satte seg ved siden av meg. Han satt ikke ubehagelig nær, han satt derimot så langt unna meg som han klarte med beina i lotusstilling for å skape en barriere mellom oss.
«Hei.» Jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg hadde ikke oppført meg spesielt hyggelig mot ham, selv om han ikke hadde gjort noen ting mot meg der og da. Riktig nok hadde han flere ganger oppført seg som en kødd, men det ga meg ikke rett til å angripe han når det var helt tydelig at han hadde grått.
«Hei selv.» Han snakket forsiktig som om han var redd for at jeg skulle angripe han igjen.
«Jeg vil gjerne si unnskyld.» Jax kom inn med tre kopper kakao og satte seg godt til rette i den store lenestolen vår og kikket på meg. «Jeg oppførte meg ufint mot deg når det var helt tydelig at du var i en sårbar situasjon. Tilgi meg?»
Jeg tror unnskyldningen min fungerte fordi han smilte et bredt smil og ansiktet hans lyste opp.
Han var virkelig vakker når han smilte.
«Selvfølgelig. Jeg har ikke alltid vært så grei mot deg jeg heller, så hva sier du til en ny start?» Ethan strakte fram hånden sin og jeg tok den i et fast grep. Huden hans var svært varm og sto i en sterk kontrast til min som var iskald etter min lille utflukt.
«Hei jeg heter Ethan. Du ser ut som en hyggelig jente og jeg tror vi kan bli gode venner.» Jeg ristet hånden hans og smilte.
«Hei Ethan, mitt navn er Ivy og jeg tror også vi kan bli gode venner. Hvis» Jeg sendte Ethan et skarpt blikk. «Hvis du ikke prøver å drepe meg.»
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
