Jax sine armer var rundt meg i det øyeblikket jeg kom innenfor rekkevidde. Jeg boret nesen min i brystet hans og pustet inn den velkjente duften hans. Lukten av hjemmet mitt, tryggheten min. han kysset meg på pannen og slapp meg. Bak han sto Ruby med det røde håret i laser foran ansiktet hennes. Øynene hennes var lukkede, og masken hennes tviholdt hun i den venstre hånden. Huden hennes var fortsatt blek og hun skalv merkbart.
Jeg flyttet meg forsiktig mot henne og børstet forsiktig håret ut av ansiktet hennes. Ruby løftet blikket og jeg så inn i de tomme øynene hennes. Leppen hennes var sår og full av revner etter at hun hadde bitt så hardt i den at den sprakk. Underleppen hennes skalv og jeg tok henne i hånden. Hennes kalde hånd skapte en skarp kontrast til min varme.
Jeg smilte forsiktig til henne og jeg ble belønnet med en liten rykning i munnviken hennes. Det var bedre enn ingenting.
«Er dere klare til å gå?» Ethan kikket på oss og jeg nikket før jeg dro med meg Ruby. Ingen av oss slapp taket i den andre. Hun trengte meg og ikke faen om hun skulle gå igjennom dette alene.
Så gikk vi gjennom Tyfon. Gatelysene var på og kastet et gulaktig skjær på gatene som var nesten folketomme. Vi var langt fra Reiret og det var jeg glad for.
Jax og Ethan snakket lavmælt sammen der de gikk foran meg og Ruby. Ethan gestikulerte voldsomt og jeg kunne bare gjette meg at han fortalte Jax om det som hadde skjedd med meg. Han hadde ikke sagt noe til meg siden jeg hadde skrevet på veggen til Alexander, og jeg kunne gjette at han ikke var veldig fornøyd.
Jeg hadde ikke følt meg bedre enn på en lang stund. Endelig hadde jeg et mål. Livet mitt hadde endelig fått mening. Det eneste som drev den ene foten min foran den andre var tanken på at snart så skulle jeg få hevn. En grusom hevn som skulle ramme alle de som hadde skadet meg og mine.
Ethan kastet et blikk over skulderen og senket masken sin ett sekund. Han så direkte på meg før han senket blikket igjen, snudde seg forover og festet masken sin igjen. Hva var det for?
Ved siden av meg forholdt Ruby seg helt taus. Hun klemte hånden min bare hardere fra tid til annen, men mer enn det fikk jeg ikke ut av henne.
Føttene mine verket og hodet mitt spant fortsatt litt etter besøket til Skyggen. Jeg ville fortelle Jax om hva som hadde skjedd, men jeg var redd. Redd for at han skulle dømme meg og aldri se seg tilbake. Forlate meg og vende seg mot meg. Jeg var en morder. Riktignok var vi begge det, men han hadde ikke en malisiøs skygge som drepte på sin kommando. Der var jeg annerledes.
Jeg innså hvor heldig jeg var. Jeg hadde det ultimate våpenet. Problemet var bare at jeg var redd. Jeg var redd for mye, men ingenting skremte meg mer enn meg selv, min fantasi og mitt forferdelige mareritt.
Ganske ironisk eller hva? Mitt største mareritt var meg selv.
Jeg begynte å le. Jeg fant tanken så utrolig morsom og klarte ikke å slutte å le. Jeg krøket meg sammen og lo så tårene rant. De andre hadde stoppet for å se på meg, og jeg prøvde desperat å ta meg sammen.
Fullstendig mislykket.
Jeg klarte ikke å slutte å le, men latteren min var ikke ren av glede. Den endret seg fra en lykkelig latter til en manisk en. En latter som lød tvungen og falsk, selv i mine egne ører. Likevel klarte jeg ikke stoppe.
De siste timenes hendelser tok meg igjen og dro meg ned i hullet jeg likte å kalle hysteri. Den hysteriske latteren min endret seg til dype hulk og jeg sank sammen på gaten. Jeg kjente straks et par med sterke armer legge seg rundt meg og jeg så opp og møtte det maskekledde ansiktet til Ethan.
Han la hendene sine på kinnene mine og lente seg forover. Jeg var helt sikker på at han skulle kysse meg, men han stoppet rett før hans lepper berørte mine og han beveget munnen sin, men jeg klarte ikke skjønne hva det var han sa til meg.
Det eneste jeg kunne fokusere på var alle likene som hadde ligget i huset til Alexander. alle de døde menneskene som hadde dødd på grunn av meg.
En skarp smerte i det venstre kinnet mitt fikk meg tilbake til virkeligheten. Jeg blunket i overraskelse i det jeg skjønte at Ethan hadde slått meg.
«Ivy, jeg skjønner at du har mange tanker i hodet ditt, men du er nødt til å ta deg sammen. Vi kan ikke bli værende her på gaten og jeg beklager veldig fordi jeg nettopp slo deg, men vær så snill å reis deg. Kan du gjøre det for meg?»
Jeg nikket og bet tennene sammen. Føttene mine prøvde å løfte meg, men vekten av kroppen min ble for mye og jeg seg sammen igjen.
Ethan fanget meg før jeg traff bakken og han så bare på meg i noen sekunder som om han vurderte mulighetene sine. Så tok han den ene hånden sin under knærne mine og løftet meg opp i armene sine.
Uten flere ord fortsatte vi bortover gaten. Jeg ble presset inntil det varme brystet til Ethan og jeg kunne kjenne de raske hjerteslagene hans. Han var også preget av situasjonen vår, men det at han tok seg av meg før seg selv fikk en varme til å spre seg i brystet mitt. Jeg kjente en plutselig hengivenhet mot gutten velde gjennom meg som en flodbølge, og til tross for de siste traumatiske opplevelsene mine så kjente jeg et svakt smil spre seg om leppene mine.
Til tross fortalt så kjente jeg meg overraskende nok lykkelig.
Så sovnet jeg til takten av Ethans jevne hjerteslag.
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
