SVARTE ØYNE

43. Den siste kampen

Det var så ulidelig varmt. Svetten piplet fram på pannen min. Bildene fortsatte å rulle foran meg og jeg prøvde så hardt jeg klarte å koble dem ut, men de konstante skrikene skar i hjertet mitt.

Skyggen min var stadig i nærheten. Den smøg seg rundt, men holdt et skarpt øye med hver minste lille bevegelse. Jeg måtte bryte meg ut av lenkene, jeg måtte styre mitt eget mareritt. Jeg forsøkte stadig å lukke øynene for å slippe de grusomme bildene av de døde menneskene, men straks var skyggen min der og tvang meg til å åpne dem igjen.

Hjernen min kokte. Jeg var så sliten av å kjempe imot den sterke viljen til skyggen.

Jeg var sterkere enn den. Jeg måtte være sterkere.

Med små bevegelser begynte jeg forsiktig å flytte håndleddene. Jeg kunne kjenne de usynlige lenkene presse mot den skjøre huden min. Jeg mante fram alt jeg hadde av viljekraft og begynte. Jeg så for meg lenken brekke. Jeg så for meg alle de individuelle leddene og hvordan de alle knakk opp, en etter en.

Et skrik fra et døende barn hugg i hjertet mitt og jeg mistet fokus. Øynene mine klarte ikke se vekk fra gutten på knappe fire år som ble hengt opp ned mens blodet sakte ble tømt fra den spede, lille kroppen. Et stønn av fortvilelse unnslapp leppene mine, og jeg kunne høre den hvesende latteren til skyggen bak meg. Den jævlige skapningen nøt smerten min.

Det tok noen minutter med møysommelig pusting før jeg var klar til å begynne på nytt. Jeg samlet nok en gang viljen og begynte å dra i håndleddet. Denne gangen var det lettere. Jeg kjente i tankene etter det svake leddet, og til min lettelse kunne jeg kjenne en liten svikt i barrieren rett ved pulsåren. Viljen min var som gift, den festet seg i åpningen og etset seg i vei gjennom lenkene som holdt min høyre hånd.

Jeg stirret stivt foran meg på bildene. Ansiktet mitt var uttrykksløst, som skåret i stein. Jeg kunne ikke vise hvilken smerte jeg hadde på grunn av den sterke konsentrasjonen. Jeg kunne ikke vise for skyggen at hodepinen gjorde at det nesten svartnet for meg.

Armen min begynte å skjelve. Jeg kunne kjenne hvor nær jeg var friheten, men anstrengelsen var for mye. Jeg klarte ikke holde viljen i sjakk mye lenger. Pusten min begynte å bli tung, hjertet hamret i brystet og hver muskel i kroppen ble sakte omgjort til gele.

Ethan. Navnet hans ga meg den siste styrken. Jeg gjorde dette for ham. Han måtte vite hvordan jeg elsket ham av hele mitt hjerte. Han måtte.

Med et rykk kjente jeg hvordan lenken rundt min høyre hånd brast. Jeg trakk pusten dypt av lettelse og tvang meg selv til å forbli rolig. Skyggen hadde ikke mistenkt noen ting.

Det tok lang tid før jeg var klar til å frigjøre den venstre hånden. Om det var minutter, timer eller dager, det vet jeg ikke for tiden virket irrelevant her i ingenmannsland.

Det var de samme bildene som tidligere som rullet foran meg. Kroppen føltes nummen etter alle skrikene. Alle følelser om omsorg, medlidenhet og frykt hadde forlatt meg. Det eneste som holdt meg i live var det brennende sinnet.

Kroppen sto i brann. Det intense hatet mot skyggen gjorde at kroppen min ristet.

Nå.

Jeg trakk pusten skjelvende og begynte å løsne på lenken. Denne gangen gikk det fort. Jeg kunne kjenne styrken som flommet gjennom årene. Det var berusende, jeg var uovervinnelig.

I hodet klekket jeg ut en plan. Jeg visste ikke om det kom til å funke, men jeg orket ikke være her lenger. Jeg måtte vekk.

De neste minuttene var noen av de verste i hele mitt liv.

I samme øyeblikk som lenken brast, reiste jeg meg fra stolen. Skyggen var øyeblikkelig over meg med mord i blikket.

«Ned.» Den hese stemmen var knusende. Jeg kunne kjenne hvordan hver fiber i kroppen skrek da jeg motsatte meg ordren. Kneet sviktet under meg. Kneskålen smalt ned i bakken og skyggens vilje var som vekten av hele verden.