SVARTE ØYNE

Mareritt i menneskeform

         
Wow! Dette tok litt tid, men nå er jeg tilbake! Wooooooo! Partay!
Kos dere med delen:) (håper ikke dere har glemt hele historien)

***

Øynene mine sved. Jeg visste ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg var så sliten. Det varme brystet til Ethan lå inntil øret mitt. De jevne hjerteslagene hans var det eneste jeg fokuserte på.

Jeg orket ikke tenke på huset til Alexander, skrikene til husholdningen hans, alle de blodige likene, beskjeden jeg hadde skrevet på veggen i blod. Jeg ville ikke huske noe av det.

Jeg knep øynene sammen. Gjennom øyelokkene skimtet jeg gatelysene hver gang vi passerte rett under dem, lyset dannet små stjerner som danset på netthinnen min.

Dunk dunk. Dunk dunk. Jeg kjente søvnen gripe tak i meg. De få, tåkete sekundene før bevissthet skled over i mørke. Et endeløst mørke jeg aldri kom til å bli kvitt.

Hele turen skled jeg inn og ut av marerittenes verden. Hendene mine var klamme, hjertet dundret i brystet mitt, og de små øyeblikkene med søvn gjorde meg bare enda mer utslitt. Jeg klarte ikke plukke ut hva noen av marerittene handlet om. Jeg hadde bare ekkoet av skrik i ørene, og smaken av blod i munnen.

Jeg hatet livet mitt.

Ethan stoppet. Jeg løftet hodet mitt, selv om det krevde en helt enorm styrke. Kroppen min var som gele.

Ved siden av oss stoppet Jax og Ruby. Jax holdt et hardt grep om Rubys hånd, og rynkene i pannen hans fortalte meg hvor bekymret han var. Stakkar Jax. Han måtte alltid ta vare på meg og Ruby. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe i gjengjeld som takk.

Han betydde tross alt hele verden for meg. Jax og Ruby. Familien min.

Jeg kikket skrått bort på Ruby. Den blodige leppen hennes var hoven, og munnvikene hennes hang nedover. Øynene hennes var dradde og blodsprengte, og nedover kinnene var det fortsatt striper etter tårene hennes. Utseende hennes skremte meg. Hun så helt forjævlig ut.

Men det som skremte meg mest av alt var det tomme uttrykket. De røde øynene hennes som vanligvis hadde et våkent og humoristisk uttrykk hadde nå en matt farge og blikket hennes var dødt.

Det var som om hun ikke hadde noen følelser lenger. Ruby hadde gitt opp. Det øyeblikket Dronningen tok fra henne det ufødte barnet, brast verdenen til Ruby.

Jeg trodde ikke hun hadde noe å leve for lenger. Det var det uttrykket som gjorde meg livredd på min beste veninnes vegne. Det tomme blikket som talte en historie uten grenser. En historie hvor Ruby kunne ende opp med å ta feil avgjørelser og ende opp i graven.

Jeg kikket vekk fra Ruby i skam. Det var jeg som hadde fått oss til dette punktet. Hvis det ikke hadde vært for meg så ville Jax sitt ansikt aldri blitt skåret opp, og Rubys ufødte barn ville aldri ha blitt myrdet. Den eneste grunnen til at Dronningen hadde gjort alt dette var meg. Meg. Meg. Meg.

Blikket mitt møtte Jax sitt, og han kikket mismodig ned på Ruby. Jeg så øynene hans skinne av tårer, og hvis jeg hadde hatt krefter igjen, så ville mine egne øyne ha blitt fylt med de samme tårene. Tårene for Ruby. Tristheten vi følte etter å ha sett henne sånn som dette. Et menneske så nedbrutt at det kanskje ikke fantes en vei tilbake.

Det gikk plutselig opp for meg at vi hadde stått stille en stund. Jeg så meg rundt og oppdaget at vi ikke lenger var i Tyfon. Vi var faktisk midt ute i ingenmannsland. Hvor lenge hadde jeg egentlig drevet inn og ut av søvnen?

Det eneste huset i mils omkrets var det lille teglsteinshuset rett foran oss. Huset hadde en nydelig brunfarge, og karmene var hvitmalte. Huset var lite og kompakt, og det ga en følelse av ro.