Ethans POV:
Det hadde gått fire dager. Fire dager siden livet mitt ble ødelagt. Fire dager siden Ivy forsvant.
Jeg knuget masken hennes. Den metalliske masken med blodflekker. Sorgen strammet om hjertet mitt.
Ivy, hvorfor?
Jeg hikstet og krøllet meg sammen til en ball. Kroppen min skalv, jeg frøs, men jeg orket ikke flytte meg fra gulvet. Det føltes ut som noen hadde revet et hull i brystet mitt og fylt det med stein. Bare tanken på henne fikk meg til å ville skrike.
Jeg hatet det hun hadde gjort. Jeg hatet at hun hadde ofret seg for meg. Det øyeblikket jeg slo opp øynene og så henne forsvinne foran øynene på meg var en av de verste i mitt liv. Hjelpeløsheten da jeg innså at jeg ikke kunne gjøre noe.
Tårene sprengte i øynene mine. Jeg hadde aldri elsket noen, hadde alltid trodd jeg aldri kom til å elske, men så møtte jeg henne. Hun som hadde reddet meg fra et fargeløst liv. Hun hadde malt min verden i gnistrende farger og gitt meg følelser så sterke at jeg følte meg beruset. Og nå var hun borte.
Hun hadde tatt med seg alle fargene, hun hadde tatt med seg hjertet mitt og etterlatt meg. Eller, det skallet jeg nå hadde blitt.
Jeg elsket henne og nå var hun borte.
Jeg lukket øynene og i mitt indre så jeg for meg den nydelige kroppen hennes. De smidige bevegelsene, hver eneste muskel som bevegde seg med en kontrollert dødelighet og det iskalde raseriet hennes som gjorde henne til en hevnende gudinne. Den myke huden hennes som var som fløyel under fingrene mine, de svarte øynene hennes som skinte opp mot meg og de myke leppene hennes som forsiktig la seg over mine.
Det lilla håret hennes som lyste i solen og latteren hennes så smittsom at jeg aldri kunne være sur i nærheten av henne.
Jeg stirret ned på masken. Den var det eneste jeg hadde igjen etter henne. Jeg visste ikke om blodet på masken var hennes eller noen andres, men jeg fikk meg ikke til å vaske det vekk. Jeg hadde prøvd, men tanken på at jeg skylte bort en del av henne hadde hindret meg.
Et fortvilt raseri fylte meg. Jeg var sint på verden fordi den hadde tatt fra meg min elskede, jeg var sint på Reiret fordi det hadde ødelagt Ivys nydelige sjel, men mest av alt var jeg rasende på meg selv fordi jeg var årsaken til at hun var borte.
Det var min skyld at hun hadde forsvunnet, dødd eller hva som verre var.
Jeg skrek ut. I blindt raseri kylte jeg masken hennes gjennom rommet og mot speilet over vasken. Tusenvis av glassplinter fløy til alle kanter. Metallet i masken klang da det falt ned på steingulvet.
Jeg stirret på det knuste speilet. I et svakt øyeblikk vurderte jeg å gripe en av glassplintene og gjøre ende på det miserable livet mitt, men da kom Ivys offer til å ha vært for ingenting. Jeg la raskt fra meg tanken og ble liggende stille. Sinte tårer rant nedover kinnene mine.
Døra inn til badet ble revet opp og Ruby stormet inn. Hun kastet et blikk på meg der jeg lå på gulvet, så ett på det knuste speilet, så ett på meg og så et på speilet.
«Du våger ikke.» Frykten gjorde at stemmen hennes skalv. Det røde håret hennes hang flatt langs ansiktet hennes og de røde øynene var blodskutte. Huden hennes var blek og hun hadde bandasjer rundt begge armene.
Hun rettet en skjelvende pekefinger mot meg.
«Hvis du tar livet ditt så kommer vi alle til å hate deg for alltid. Du våger ikke skitne til hennes minne ved å ødelegge ditt eget liv.» Stemmen hennes ble til en hvisken. «Du våger ikke.»
«Unnskyld.» Jeg kremtet. Stemmen min var rusten. Det var lenge siden jeg hadde snakket.
Hun sukket. «Bare bli liggende, jeg skal hente noe å rydde opp i dette rotet.» Hun snudde seg og gikk ut av rommet. Noen minutter senere kom hun med kost og feiebrett. Forsiktig begynte hun å koste opp glassbitene. Blikket mitt fulgte henne der hun bevegde seg gjennom rommet.
Da hun hadde ryddet opp alt, plukket hun opp masken til Ivy. Hendene hennes knuget masken og stille tårer begynte å renne nedover kinnene hennes.
«Hun er virkelig borte.» Hun satte seg ned på gulvet og la hodet i hendene. «Jeg klarer fortsatt ikke tro at hun faktisk er borte.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg ble liggende og stirre på Ruby mens hun gråt. Ingen av oss hadde kapasiteten til å trøste den andre.
Etter en stund kikket Ruby opp. Hun gned seg forsiktig i øynene og smilte svakt.
«Vi ser helt forjævlige ut begge to.»
Jeg lo en svak latter. «Du ser verre ut enn meg.»
Hun løftet et øyenbryn og smilte. «Særlig, har du sett deg selv i speilet? Å nei vent, det kan du ikke fordi din ustabilitet knuste det.»
Jeg hadde skamfølelse nok til å bli flau, men smilet gjorde gått. I et lite øyeblikk lettet sorgen en anelse.
«Ja beklager for det der.»
Hun bare trakk på skuldrene og reiste seg.
«Hør her Ethan, jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det kommer til å bli bedre, og en dag håper jeg virkelig det kommer til å bli det, men for nå, forsøk å ikke la sorgen drukne deg.» Hun rakte meg Ivys maske og rufset forsiktig til håret mitt.
«Og neste gang du får lyst til å ødelegge noe, vennligst gjør det på et sted hvor du ikke ødelegger mer av interiøret vårt.»
Jeg tok imot masken og karet meg på beina. «Naturligvis. Unnskyld.»
«Ikke tenk noe mer på det, jeg kjenner igjen følelsen. Vi gjør alle ting i sorg og sinne vi angrer etterpå. Men hvis du får ha meg unnskyldt så skal jeg høre om Tessa er villig til å spise noe.»
«Hvordan går det med henne?»
Ruby slo blikket ned. «Hun er fortsatt helt apatisk, hun nekter å snakke, nekter å spise og nekter alle andre enn meg å komme inn på rommet hennes. Hun, lik oss, tar tapet av Ivy svært tungt.»
Ivy.
Lyden av navnet hennes fikk enda en stein til å fylle hullet i brystet mitt og jeg kjente hvordan sorgen nok en gang tok overhånd.
Ruby gikk ut av badet og etterlot meg alene. Jeg sank ned langs veggen og hulket tørt. Kroppen min var tom for tårer, jeg orket ikke gråte mer. Jeg stirret ned på masken hennes før jeg lukket øynene og ba en stille bønn.
Ivy, vær så snill, kom tilbake til meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal leve videre uten deg.
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
