SVARTE ØYNE

28. Vil du fortsatt drepe meg, eller har du allerede fått betalt?

Beklager at dette tok så lang tid, det er et veldig langt og viktig kapittel, så jeg ville passe på at det ble riktig.

***

Jeg var i godt humør da vi kom tilbake til huset. I veldig godt humør faktisk, jeg nærmest strålte. Skrittene mine var bestemte, jeg hadde fått et mål, tilværelsen min ga endelig mening. Bak meg gikk Jax. Han grep etter armen min.

Ansiktet hans hadde blitt hvitt i det jeg hadde fortalt ham hva jeg planla å gjøre. At jeg planla å drepe Dronningen. Han hadde sett på meg med sjokk i øynene.

«Ivy, dette er virkelig ikke en god ide. Tenk fornuftig nå, du kan ikke gå mot Dronningen. Det er skinnsykt, vær så snill og legg bort denne idiotiske ideen. Det ender bare med at alle dør.» Jax sin stemme var full av fortvilelse, hvorfor ville han få meg bort fra dette? Hvorfor ville han ta meg bort på fra det eneste som fylte meg med mening? Ville han virkelig ødelegge meg så mye?

Jeg rev til meg armen min og dro av meg masken. Den svarte øynene mine boret seg inn i hans og jeg freste.

«Jeg gjør som jeg vil enten du liker det eller ikke. Hvis du har så jævlig lyst til å bli her så fint, bli her, jeg bryr meg ikke. Og kanskje jeg dør, men da skal jeg dø sammen med den kjerringa.»

Jax så på meg med triste øyne, det var ikke hver dag jeg oppførte meg sånn som dette mot ham. Når jeg skal være ærlig så kunne jeg ikke huske sist gang jeg gjorde det. Det lyseblå håret hans hang slapt ned i pannen hans, og de ellers så sterke øynene lyste med en matt glans. Han så nedbrutt ut. Nærmest ødelagt.

«Så du forventer at jeg bare skal stå på siden og se deg dø? Tror du virkelig så lite om meg?» Og uten så mye som et blikk i min retning snudde han på hælen og gikk tilbake til huset uten meg.

Greit, hvis han skulle oppføre seg som et lite barn fordi han ville unngå konflikt så fikk han bare gjøre det. Jeg brydde meg ikke. Til helvete med Jax. Dronningen var viktig, det var hun som betydde noe nå. Resten av livet mitt kunne bare forsvinne for alt jeg brydde meg.

Jeg stampet med føttene mine i bakken og knyttet nevene. Deretter marsjerte jeg videre mot huset, men denne gangen litt saktere. Jeg ville ikke risikere å møte på Jax.

I skogen rundt meg var det fuglesang, og jeg trakk inn den friske luften som kun fantes der menneskene ikke hadde lagt sine hender ennå. Denne luften var så annerledes enn den i Reiret, og jeg trakk den ned i lungene med glede. Etter at jeg drepte Dronningen skulle jeg flytte til et sted som dette. Helt øde, ingen i nærheten, kun selskap av skogen og fuglekvitteret.

Tankene mine spant rundt denne fremtiden der jeg gikk. Jeg planla hvilken farge jeg skulle ha på huset, hvor mange planter jeg skulle ha i vinduene, hvor på soverommet sengen skulle stå, og hvor jeg skulle henge alle knivene mine. jeg la knapt nok merke til at jeg plutselig sto utenfor inngangsdøren til Tessa.

Den høyre hånden min dyttet døren opp og jeg gikk sakte inn i den lille gangen. Jeg angret litt på det jeg hadde sagt til Tessa tidligere, men hvis jeg skulle være helt ærlig så følte jeg at hun fortjente det. Øynene mine gled mot høyre og jeg så Ruby sitte på kjøkkenet med knærne trukket opp foran seg. Hun hadde et sterkere skimmer i de røde øynene, men det kom til å ta lang tid før hun var helt tilbake til normal.

I overetasjen hørte jeg en dør smelle igjen, det var sikkert Jax. Fra stuen kunne jeg høre mumlende stemmer som snakket inntrengende. Nysgjerrigheten min tok overhånd og jeg snek meg sakte nærmere.

I sofaen satt Tessa og Ethan tett sammen og snakket. Tessa hadde på seg en løstsittende topp i hvit bomull, den samme hun hadde hatt på seg da jeg gikk ut. Håret hennes var satt opp i en høy hestehale. Misunnelsen blusset opp i meg, hun så fantastisk ut. Hun så ut som den helt utrolige moren jeg hadde drømt om at hun var da jeg var liten, og jeg kjente en så utrolig sterk trang til å ha en mor at det sved i brystet.