YEE.
Lets do this.
Denne delen er shit og jeg hater den, men jeg har nådd en skikkelig skrivesperre og klarer ikke skrive mer. Men jeg føler at jeg burde legge ut ny del nå siden det har vært to uker siden sist.
Jeg blir også nødt til å kutte ned på oppdateringene og nå kommer det bare nye deler på søndager siden jeg har startet på skolen igjen etter ferien.
(Ser på Rick & Morty imens jeg skriver dette)
***
«Hva var det du sa for noe?» Problemet var bare at jeg visste nøyaktig hva han hadde sagt. Munnen min var tørr, og jeg knapt nok presset ut ordene.
I hodet mitt raste tankene rundt. Hvordan visste han det? Hvem fortalte ham det? Hvor lenge har han visst det? Og det viktigste av alle spørsmål: kom han til å sladre?
Jeg vek unna blikket til Zuko, og stirret intensivt på bokhyllen foran meg.
«Du vet hva jeg sa Ivy. Jeg er bare nysgjerrig på når du har tenkt å fortelle det til meg?»
Zuko sukket ved siden av meg og la den ene hånden sin forsikrende på skulderen min. han klemte til i noe som skulle være en beroligende bevegelse, men virkningen var motsatt.
Jeg spente hele kroppen og ventet bare på at det vennlige grepet hans skulle strammes hardt om skulderen slik at han kunne pågripe meg.
Zuko må ha merket den fiendtlige holdningen min, fordi han trakk hånden sin raskt tilbake og sukket.
«Ivy, se på meg.» Jeg bøyde hodet og løftet hendene mine. Med skjelvende hender løsnet jeg på masken som skjulte øynene mine. Et øyeblikk så jeg ikke annet enn lilla før jeg fikk dratt håret vekk fra ansiktet.
«Du kan vel se meg sånn som jeg egentlig er, det er vel her det ender uansett.» Jeg prøvde å snakke rolig, og gi et inntrykk av at jeg ikke var livredd, men den lille bristen på slutten av setningen avslørte meg. Hjertet mitt hamret i brystet mitt, og jeg sto på tåballene. Hvis jeg ble nødt så skulle jeg løpe. Stikke av, og håpe på at ingen fikk tak i meg.
Jeg vendte meg mot Ziko, og for første gang møtte svart rosa. Jeg svelget den store klumpen som satt fast i halsen min og som forhindret meg i å snakke vanlig. Ziko så rolig inn i øynene mine, og han gjorde ingen tegn til å prøve å fange meg.
Han skakket derimot litt på hodet, og de store brillene hans skled litt nedover nesen hans.
«Praktfull.» Det eneste ordet var det eneste som unnslapp Zikos lepper før han gjorde et lite hopp og klappet energeisk med hendene. Plutselig sto Ziko helt inntil meg og gransket øynene mine nøye. «Facinerende.» Ziko skulle til å ta på øyet mitt med pekefingeren, men jeg vek raskt bakover og skulte mot den gamle mannen.
Kinnene til Ziko fikk en lys rosa farge og han kikket skamfullt ned i bakken.
«Beklager, det er bare det at jeg aldri har sett et eksemplar på nært hold før. Og nå mener jeg ikke at du er en gjenstand, men som gammel vitenskapsmann så skulle jeg gjerne ha tatt ut øynene dine og studert dem under et mikroskop.» Ziko må ha sett det bestyrtede ansiktsuttrykket mitt for han var rask med å fortsette. «Jeg har ikke tenkt til å gjøre det, selvfølgelig kommer jeg ikke til å gjøre det. Det hadde bare vært interessant å se.»
Jeg sendte Ziko et skeptisk blikk og tok et nølende skritt bakover.
«Har du hatt lunsj ennå?»
Jeg ristet på hodet og Ziko forsvant mellom bokhyllene. Masken som jeg hadde i hånden ble festet rundt øynene mine igjen i tilfelle det var andre i biblioteket. Jeg følte meg lett i kroppen. Ziko hadde ikke umiddelbart prøvd å avsløre meg.
Likevel så skal jeg innrømme at pratet om å grave ut øynene mine skremte meg litt. Jeg bestemte meg for å holde meg unna skjeer og andre gjenstander som kunne brukes til å grave ut øynene mine.
Ziko stakk hodet sitt rundt hjørne igjen.
«Vel, kommer du?»
Jeg kikket bare på han med en forvirret mine. Ziko sukket over meg igjen. Han var veldig god til å sukke over ting jeg gjorde.
«Dere vanlige dødelige forstår jo ingenting. Jeg inviterte deg på lunsj. Trodde det var klinkende klart.»
Jeg fulgte bare etter Ziko idet han forsvant igjen gjennom biblioteket. Vi gikk gjennom rad på rad med gamle bøker helt til vi kom til den private delen av biblioteket.
«Etter deg Ivy.» Ziko holdte døren oppe for meg og jeg steg inn i huset til Ziko.
Jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet hans og kikket forventningsfullt på Ziko.
"Jeg lurer bare på en ting, når fant du det ut?"
Ziko satte en tallerken med trekantede smørbrød foran meg og satte seg på stolen foran meg.
"Det var ikke en spesiell hendelse. Det var mange små ting som fungerte som puslebrikker og til slutt klarte jeg å ferdigstille puslespillet. Spis litt, for dette kommer til å ta en stund."
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
