SVARTE ØYNE

39. Blod på tann

Beklager mangelen på kapitler men jeg starter akkurat 3. klasse på videregående så det har vært en del å sette seg inn i, men nå er jeg på plass og klar med regelmessige oppdateringer igjen. :)
(Det gjelder også Tjenerens Datter)

***

Jeg kunne fortsatt kjenne adrenalinet etter drapet på Alexander renne i årene. Det var nesten så jeg eksploderte. Jeg ville løpe, hoppe, kaste meg rundt til jeg hev etter pusten.
Det passet meg derfor perfekt at vi hastet gjennom gatene. Mørket omgå oss og jeg kastet et blikk på klokken.

23:06.

Om tjuefire minutter skulle vi brase inn i Reiret og drepe Dronningen. Vi hadde ikke god tid, men det var nok. Vi måtte gjennomføre, det var nå eller aldri. Hvis vi ikke drepte henne i natt så kom vi alle til å bli henrettet uten nåde.

Jeg studerte Jax som jogget lett til venstre for meg. Det knudrete arret gjorde at ansiktet hans var stivnet i et morskt uttrykk og de grønne øynene hans lyste i natten. Ved siden av ham løp Ruby med en maske i rent gull. Den var elegant med utallige intrikate mønstre og en rubin prydet området mellom øynene. Den sto i stil med det røde håret som nå hang i en litt sliten hestehale.

Min familie. De to som jeg ville ha ofret livet for, de to som alltid støttet meg. Vi var familie, ikke gjennom blod, men gjennom en lojalitet så sterk at jeg aldri kom til å føle noe lignende igjen.

På høyresiden min løp Ethan, han jeg trodde jeg kom til å drepe, men som jeg endte opp med å elske. En rødme spredte seg i ansiktet mitt. Elske. Det var et sterkt ord, og en dag skulle jeg fortelle ham hva jeg følte. Når denne kampen var over så skulle jeg ta ham i armene og fortelle ham at jeg elsket ham. Men ikke ennå.

Jeg stirret foran meg og blikket falt på kniven som hang ved hoften til Ziko. Den gamle skrøpelige mannen som jeg hele livet hadde kjent som en bibliotekar, jogget nå lett ved siden av Tessa som om han ikke var en dag over tretti. Det at han skulle være med i kampen stresset meg. Han var altfor skjør, og jeg orket ikke tanken på å miste ham.

Ziko måtte leve. Hvis jeg tok over Reiret så kom jeg til å trenge en hjelpende hånd, en rådgiver som skulle fortelle meg alt det jeg gjorde feil og mase på meg når jeg ble lat. Og så kjefte litt til fordi jeg ikke respekterte den dumme papegøyen hans. Det var ingen andre jeg ville skulle ha den oppgaven enn Ziko.

Vi jogget i stillhet og da vi stanset var det eneste som kunne høres den raspende pusten vår.

Jeg kikket på klokken.

23:16.

Fjorten minutter til vi måtte være klare.

«Vet alle hva de skal gjøre?» Ruby kikket på oss alle som mumlet forsiktige ja. «Bra, jeg skal ikke oppholde dere lenge fordi vi begynner å få dårlig tid, men jeg vil bare si at hvis noen av oss dør så har det vært en sann ære å kjempe side om side med dere.»

Realiteten av det vi gjorde slo i ansiktet mitt og en klump begynte å forme seg i halsen min. Det var her vi skilte veier. Jax, Ruby og jeg skulle ned i kloakken, Ziko, Ethan og Tessa skulle ned via Tyvens hus. Dette var kanskje siste gang jeg noensinne så disse menneskene i live. Klumpen i halsen vokste seg større da vi alle tok en runde og klemte hverandre.

Jeg klarte ikke å gi en overbevisende klem til Tessa, men jeg ga henne en keitete enhåndsklem. Det fikk være godt nok.

Jeg, Ruby og Jax snudde oss for å løpe til kloakken da jeg kjente en hånd gripe overarmen min. Jeg kikket bak meg og så Ethan. Han dro raskt av seg masken, trakk meg inntil seg og kysset meg dypt. Jeg stivnet helt, men smeltet snart inn i armene hans. Aller helst ville jeg bli i armene hans for alltid, men vi hadde en jobb å gjøre. Motvillig løsrev jeg meg fra kysset og tok noen steg bakover.