SVARTE ØYNE

22. Mitt siste oppdrag

Jeg er syk, så beklager hvis dette kapittelet ikke gir mening. Hjernen min fungerer dessverre ikke idag. Derfor er dette kapittelet redigert, jeg orker det rett og slett ikke.

Jeg må bare få dele nyheten om at jeg skal se Gamegrumps og Jacksepticeye i oktober! Veldig spent.

Det var det. Fortsett med historien.

***

Mandag

           

Dagen begynte rolig. Ruby kom snikende hjem i stillhet i håp om at ingen av oss skulle oppdage henne. Dessverre for hennes del satt vi alle i stua og kikket på henne når hun listet seg over gulvet.

Ansiktet hennes ble like rødt som håret hennes da hun så oss alle tre i sofaen.

Det var litt merkelig mellom meg og Ethan. Ingen av oss sa noe om at jeg hadde sovet i fanget hans, og det var en spenning mellom oss som jeg ikke likte. Han unngikk blikket mitt og oppførte seg fraværende.

Jax merket også at det var noe rart mellom oss, for han trakk med seg Ethan på handletur for å fjerne et spenningsmoment. Jax sitt ansikt var nå helt fint, og han hadde begynt med oppdrag igjen. det gjorde meg glad at han ikke hadde smerter lenger, men ingen av oss var opprmøte over oppdragene. Han skulle ut i kveld og hadde nektet meg adgang. Jeg fikk ikke lov til å være med, og hadde tenkt å sitte i en krok hele kvelden og furte på grunn av det.

Jeg subbet for det meste rundt i huset og gjorde ingenting. Ruby hadde dratt ut igjen, så jeg hadde huset for meg selv. Jeg hadde rett og slett ingen energi til å gjøre produktive ting.

På ettermiddagen fikk jeg en tekstmelding fra Jade. Hun ba meg komme til Dronningens kontor klokken ti onsdagen, og at jeg måtte komme alene. Den siste delen plagde meg. Hva var det som var så viktig at hun ikke kunne si det foran Jax eller Ruby?

Hele greia gjorde meg utrolig stresset og resten av dagen gikk jeg rundt på tærne.

Da jeg la meg den dagen hadde Jax ikke kommet hjem. Det var ikke uvanlig, men jeg likte det heller ikke. Alle forferdelige tanker surret rundt i hodet mitt og jeg klarte bare å se for meg alle de forferdelige måtene han kunne ha blitt drept på.

Tirsdag.

Nattens mareritt besto av et mørkt rom. Jeg hadde vært bundet til en stol og det eneste lyset jeg hadde sett hadde kommet fra en naken lyspære hengende fra taket. Marerittet hadde blitt skremmende da Ethan hadde tredd inn i rommet med en slakterkniv. Gang på gang hadde han stukket meg i kroppen, og hver gang jeg døde så startet marerittet på nytt. Det hele var en evig sirkel som jeg ikke slapp unna.

Jeg ble vekket av Jax som ristet meg fanatisk i skulderen. Han så bekymret på meg og bet seg i leppen.

Det viste seg at jeg hadde skreket høyt nok til å vekke hele huset, og alle sammen satt lys våkne i sofaen. Ruby så medlidende på meg og ga meg en kopp rykende kakao.

Jeg elsker virkelig kakao.

Dessverre hadde jeg problemer med å møte blikket til Ethan. Minnene fra drømmen min var for ekte, og jeg klarte ikke legge fra meg bildet av han knivstikke meg til døden. Det lignet for mye på en eventuell fremtid.

Han må ha merket mine forsøk på å unngå han, for han forsvant inn på kjøkkenet og ble der resten av dagen.

Jeg gikk inn en gang for å fylle på koppen min og fant han sovende over kjøkkenbordet. Ansiktet hans som burde se fredelig ut siden han sov, så ut som om han møtte sin verste frykt. Ansiktstrekkene hans var klistret opp i et forferdet uttrykk og kroppen hans rykket til flere ganger. Jeg var ikke den eneste som hadde mareritt.