Dronningen reiste seg sakte fra lenestolen hun hadde sittet i. Det blonde håret lå stramt i en knute og som vanlig bar hun en åletrang rød kjole.
De røde øynene hennes lyste sultent da hun stirret på meg. De rødmalte leppene hennes gled litt fra hverandre og hun førte tungen over raden med perlehvite tenner.
«Ah, Ivy, så godt det er å se deg.»
Hun gikk sakte mot meg og jeg strammet grepet om knivene mine. Hun skakket på hodet og stirret demonstrativt på knivene mine.
Stemmen hennes var påtatt uskyldig.
«Å, men Ivy, hvorfor bærer du våpen? Du har vel ikke kommet hit for å skade din kjære Dronning?» Tonen hennes ble giftig. «Kun en tåpe ville forsøke noe så dumt.»
Hun dro sakte to kårder ut av slirene sine. De var forgylte og minnet mer om store nåler enn faktiske drapsvåpen, men jeg visste hvor dødelige de kunne være. Og selv om kårdene virket skremmende så måtte jeg ikke glemme hvorfor Dronningen var der hun var i dag. Jeg hadde aldri sett en med så sterke evner som henne.
Dronningen studerte øynene mine.
«Jeg må si jeg ikke ble overrasket. Jeg har alltid hatt mine mistanker om evnene dine og jeg kan ikke fortelle deg hvor stor selvtilfredsheten min er nå som jeg ser at jeg hadde rett. Du er et svartøyd misfoster, akkurat som jeg alltid har trodd.»
Planen var at vi skulle dra inn og drepe henne. Jeg var forberedt på at hun kom til å forsøke å sno seg unna med prat og jeg var fast bestemt på å bite på, men jeg klarte ikke dy meg.
«Så hvis du visste hva jeg var hele tiden, hvorfor drepte du meg ikke? Gudene skal vite at du hadde mange sjanser.»
Dronningen kastet hodet bakover og lo.
«Men kjære Ivy, det er jo det som gjør det så mye mer underholdende. Bare tenk den ydmykelsen det må være for deg når du gang på gang måtte drepe dine egne. Og jeg vurderte flere ganger å drepe deg, men du var for flink i jobben din.» Hun flekket tenner. «Nå kan jeg gledelig annonsere at jeg ikke lenger har det problemet med å drepe deg. Du er den største skuffelsen jeg noensinne har møtt og det er nesten så jeg vil få noen andre til å drepe deg slik at jeg slipper å ta i din skitne og ødelagte kropp.» Hun begynte sakte å sirkle nærmere.
Jeg flyttet nervøst på føttene og merket at Jax og Ethan gjorde det samme.
«En gang hadde du potensialet, jeg vurderte til å med å gi deg Reiret når jeg en gang gikk bort, men nå klarer jeg nesten ikke se på deg ditt misfoster. Du burde ha dødd i rennesteinen der du hører hjemme.» Dronningen spyttet foran føttene mine og hev våpnene sine.
Raskt som et lyn angrep hun, men vi var alle tre parate.
Vi kastet oss alle tre mot henne og en intens kamp begynte. Jeg forholdt meg relativt passiv og lot Jax og Ethan ta de fleste av slagene. Jeg så stadig etter en åpning hvor jeg kunne kaste en kniv og hindre Dronningen i å bevege seg så fort.
Hun virvlet rundt i den røde kjolen og parerte elegant alle slagene fra Jax sine sverd og vekslet på å paralysere meg og Ethan slik at vi aldri kunne kontrollere skyggene våre.
Hun så ut som en løve som sloss mot løvetemmerne sine, hun hveste og spyttet mot Ethan og Jax samtidig som hun langet ut etter meg.
Flere hårstrå hadde løsnet fra den stramme knuten hennes og hun så helt sinnssyk ut der hun kastet seg mot meg med et brøl.
Jeg parerte slaget hennes og stakk kniven mot armen hennes. Et utilfredsstillende overflatekutt spjæret kjoleermet og fikk noen dråper blod til å renne nedover armen hennes. Hun hveste og angrep meg på nytt. Jeg fintet til siden for å unngå den livsfarlige spissen til kården, men var ikke rask nok og kjente hvordan det skarpe våpenet boret seg inn i låret mitt.
ESTÁS LEYENDO
SVARTE ØYNE
FantasíaReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
