SVARTE ØYNE

34. Ikke glem å puste

Knyttneven min smalt inn i sandsekken og jeg nøt støtet av smerte som jog oppover armen min. Jeg pustet tungt og tørket raskt svetten som sildret nedover kinnet mitt. En dråpe rant inn i munnen min og smakte salt.

Sakte tok jeg noen skritt tilbake, dro hånden min bakover og skjøt fremover som en pil. Knyttnevene mine dundret inn i sandsekken gang på gang. Hjerteslagene dundret i ørene mine og jeg lukket øynene.

Trene.

Jeg måtte trene.

Musklene mine skrek av smerte og jeg hadde blodsmak i munnen. Jeg slo, og slo, og slo. Raskt spant jeg unna og dukket under et imaginært slag, før jeg dro venstre foten opp og sparket mot hodet til sekken i et slag som ville ha drept en fullvoksen mann. Fulltreffer.

Jeg ga meg selv et halvt sekund med pause som belønning før jeg fokuserte på sandsekken igjen. Eller, som jeg så den, min verste fiende.

Lett som en fjær hoppet jeg bakover på tærne og krøket meg ned i en knelende stilling. Raskt grep jeg en av knivene mine og kastet den inn i magen på sekken. Kniven boret seg inn rett under solar plexus og akkurat der det myke, bløte magepartiet begynte. Sanden sprutet ut og rant ned i det fuktige morgengresset.

Jeg grep de to knivene jeg hadde på skuldrene og kastet den ene inn i halsen og den andre rett i hjertet. Mer sand sprutet ut av sekken. Sandsekken var nesten helt tom for sand idet jeg dro opp kniven festet til låret og skar den rett gjennom hele sekken.

I et kort øyeblikk stoppet jeg opp og stirret blankt ned på haugen med sand. Brystet mitt hevet og senket seg og jeg gned håndbaken over den svette pannen min. Jeg freste i det en sviende smerte jog opp gjennom hånden min. Jeg kikket ned på hendene mine som begge to var fulle av åpne sår på knokene. Hver eneste knoke var oppskrapet og hadde strimer av blod. Jeg ble nødt til å bandasjere dem senere.

Raskt plukket jeg opp knivene jeg hadde plantet i sandsekken og la dem forsiktig tilbake i hylstrene sine. Jeg gikk med raske skritt mot huset til Tessa og observerte solen som akkurat hadde stått opp. Himmelen var et kaos av rosa, lysegul og en klar blåfarge, den var utrolig fin. Jeg smilte litt for meg selv da jeg så opp mot soloppgangen. Dessverre visnet smilet mitt fort, i det nattens hendelser demret for meg.

Jeg knep øynene sammen i et forsøk på å fjerne nattens mareritt fra tankene. Tvang meg selv til å se noe annet enn de blodige hendene mine som holdt rundt Rubys nakke og knakk. Tvang meg selv til å glemme øksen jeg plantet i magen til Jax. Men mest av alt prøvde jeg å glemme gleden det ga meg i det blodet sprutet, og jeg kunne kjenne skyggens nærvær bak meg. Jeg tvang meg selv til å glemme den onde latteren og den råtne ånden som hadde sivet inn i neseborene mine idet den lente seg inntil meg og hvisket hvor flink jeg var. Jeg tvang meg selv til å glemme.

På det lille badet til Tessa rotet jeg rastløst gjennom alle skuffer og skap helt til jeg fant en rull med bandasje. Jeg stirret et øyeblikk på meg selv i speilet. Håret mitt var en stor floke, de mørke ringene mine vokste seg bare større for hver dag som gikk og armene mine var fulle av blåmerker og kutt etter all treningen med Jax og all fektingen med knivene til Ethan. Jeg så ut som et vrak. Raskt forbandt jeg begge hendene mine rundt knokene og spurtet ut i hagen igjen.

Jeg hadde ikke råd til å ta flere pauser.

Det hadde gått en uke siden vi angrep Ruby og jeg begynte endelig å se fremskritt. Jeg kunne nå påkalle skyggen min så lett som bare det, og jeg var bedre på å kontrollere den. Nå kunne vi sloss side om side uten at skyggen skulle være livvakten min, den var nå mer min allierte. Det var en rar følelse.

Ruby hadde jobbet mye med planleggingen, men hun hadde nå blitt mer og mer med på treningene våre. Ethan trente henne hver dag i knivkasting og Jax trente henne i nærkamp. Jeg hadde trukket meg unna dem. Den dårlige samvittigheten var som et brølende beist og hver gang jeg så på en av dem så skrek det. Jeg klarte nesten ikke få øyekontakt med noen av dem lenger.