SVARTE ØYNE

10. En tilståelse

Hverken jeg eller Jax sa noe på vei tilbake til Reiret. Vi var begge i sjokktilstand. Skyldfølelsen gnagde i meg, og panikken bruset under overflaten. Bare å tenke på det gjorde meg uvel. Det hadde tatt lang tid før jeg hadde klart å samle meg nok til å kunne reise meg fra asfalten.

Logikken hadde satt inn, og jeg og Jax var klar over at vi måtte komme oss vekk før noen oppdaget oss. Ikke nok med at vi hadde stjålet viktige dokumenter, men vi hadde også drept en uskyldig jentunge.

Emily Harrison var bare på feil sted til feil tid, og for det hatet jeg henne. Jeg hatet henne fordi hun var nødt til å dø. Dessuten så var det min feil. Den jævla skyggen som hadde fulgt etter meg de siste dagene, var årsaken til hennes død. Så det betydde at jeg var skyldig. Skyldig i barnemord.

Det var noe strengt forbudt. Ikke engang i Reiret ble barnemord godtatt. Vi var mordere og det som verre var, men vi hadde følelser. Jeg ville aldri ha drept et barn. Ikke med vilje, selvsagt.

Dronningen kom til å bli rasende, og det var ingen grunn til å skjule dette for henne. Hun kom til å finne ut av det uansett. Det kom til å være overalt på nyhetene i morgen, det var jeg sikker på. John Harrison var en relativt innflytelsesrik mann i Tyfon, så dette kom til å være hovedoppslaget.

Jeg hadde ikke viet mange tanker til Ethan Lewis siden jeg hadde sett han på gaten. Skal jeg være ærlig så hadde jeg ikke engang vurdert å gå etter han. Men jeg var sikker på at han hadde vært der, og jeg følte at han visste hva jeg hadde gjort. Jeg følte det i magen at han hadde sett skyggen min.

Hvorfor skyggen hadde angrepet visste jeg ikke. Det var ingen grunn til at den skulle vise seg i det hele tatt. Jeg hadde sett skyggen i den virkelige verdenen kun to ganger, og da hadde den aldri gjort noe annet enn å se på meg.

Jeg skottet bort på Jax som gikk ved siden av meg. Han var likblek i ansiktet og hendene hans skalv merkbart. Han hadde kommet ut av huset like etter meg, men han hadde ikke sett Ethan. Jax hadde simpelthen bare halt meg på beina og sagt at vi var nødt til å komme oss vekk.

Vi turte ikke ta en drosje i frykt for at drosjesjåføren kunne koble oss med det som hadde skjedd. Hvis han visste hvordan vi så ut, så ville det være mulig for han å gå til politiet med opplysningene når saken ble kjent.

Så vi hastet nedover gaten og så oss hverken til høyre eller venstre. Vi holdt blikkene og hodene våre vendt stivt fremover og jeg kunne se hvor anspent kjeven til Jax var.

Udåden vår hang som en sky over oss, og jeg innbilte meg at alle vi passerte kunne se hva vi hadde gjort.

Jeg slapp en pust jeg ikke var klar over at jeg holdt når vi sto på trappen til Tyven. Jeg slappet av en anelse, og lot skuldrene mine falle litt.

Uten å banke på så åpnet Jax døren og vi hastet ned i kjelleren. Jeg fomlet med lyset på telefonen min slik at vi slapp å stå i mørket. Jeg var mørkeredd, tross alt.

Jax fikk opp luken og vi tok fatt på klatreturen ned til Reiret. Fortsatt hadde vi ikke sagt noe til hverandre, men jeg visste at med en gang vi kom innenfor våre egne vegger så kom Jax til å eksplodere som en vulkan.

Han taklet dette dårligere enn meg, for Jax var svært bløthjertet, og han følte seg alltid skyldig etter at han hadde drept noen. Uansett om han hadde drept en forferdelig morder eller en familiefar. Han følte seg alltid elendig etterpå. Naturligvis likte jeg det ikke jeg heller, med det var en del av jobben, og et liv her og et liv der spilte ikke så stor rolle for meg.

Denne gangen var det annerledes, men jeg prøvde å la være å tenke på hvor ung hun hadde vært. Jeg prøvde å se på hele greia som et vanlig mord, men de den hvite nattkjolen hennes og måten hun hadde gnidd seg i øynene hadde satt sine spor, og lyden av skriket hennes var festet på netthinnen min. Jeg klarte ikke å få det vekk. Trangen til å riste fysisk på hodet var stor, jeg ville bare få vekk lyden av den intense redselen hennes.