Fra nå av så skal jeg bli flinkere til å svare på kommentarer siden jeg setter virkelig pris på at dere stemmer og kommenterer. Jeg føler at jeg ikke får vist hvor mye jeg faktisk setter pris på det, for jeg gjør virkelig det, så fra nå av så skal jeg bli bedre, lover!
Ahh takk for 500 reads!
***
«Frihet!» Ruby kom styrtende ut av rommet sitt og før jeg og Jax rakk å reagere så hadde hun forsvunnet ut ytterdøren vår.
«Jeg vedder livet mitt på at hun skulle til Isko.» Jax løftet opp koppen som sto foran han på salongbordet vårt.
«Jeg ville vært en idiot hvis jeg veddet imot deg.»
«Jeg vet det.»
Jax var fortsatt ikke bra. Han var på langt nær frisk nok til å kunne dra ut på oppdrag. Såret hadde begynt å hele, men det tok langt tid, og det så ikke pent ut. Jeg fikk fortsatt dårlig samvittighet hver gang jeg skiftet bandasjen, men jeg lot som om det ikke gikk inn på meg.
Jax leste meg likevel og skjønte hva det var som plaget meg, men han presset meg ikke.
Dagen i dag var vår siste dag i suspensjon, så jeg kom til å dra ut på oppdrag i kveld. Jeg regnet med at jeg skulle begynne å spore opp den svartøyde Ethan Lewis, men jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne.
Jax likte ikke at jeg skulle dra ut uten ham, men jeg beroliget han med at Ruby skulle være med. Nå som hun visste hvorfor jeg trengte beskyttelse, så var hun mer enn glad nok for å kunne hjelpe meg.
Planen var at vi skulle dra ut i ettermiddag.
«Hvordan føles det i dag?» Jeg snudde meg i sofaen slik at jeg satt vendt mot Jax med beina i kors. Han speilet bevegelsene mine før han svarte.
«Det går fint. Ansiktet mitt verker når jeg snakker, det føles ut som om huden min strekker seg. Jeg har også hatt hodepine, men kan ikke ta flere smertestillende i dag uten å bli helt forvirra. Hvordan var natten?»
Jeg sukket. Den hadde vært spesiet ille.
«Den forferdelige skyggen var der igjen. Den tvang meg til å se på at den drepte dere alle sammen. Du vet, det vanlige.» Jeg smilte et tvungent smil.
«Du skrek i natt. Jeg ville så gjerne hjelpe deg, roe deg ned, men jeg orket ikke stå opp. Beklager.»
Jeg la en hånd på kneet til Jax og klemte til.
«Ikke tenk på meg, Jax. Du er den som må bli frisk her. Vi kan ta av oss marerittene mine senere. Det er ikke sånn at de drar noen steder.»
Denne natten var den første natten siden hendelsen hos Dronningen at jeg ikke hadde drømt om øyeblikket da Jax førte kniven ned sitt eget ansikt. Gang på gang hadde underbevisstheten min tvunget meg til å gjenoppleve det fryktelige minnet. En av nettene hadde jeg til og med vært den som holdt kniven. Det hadde vært fryktelig.
«Jeg liker ikke at du skal ut i dag, Ivy. Jeg vet at det er nødvendig, og at Dronningen ikke lar oss slappe av, men jeg liker det ikke. Vær forsiktig, jenta mi.»
«Ja da, jeg skal være forsiktig. Ruby skal være med meg, og du vet at den jenta kan sloss som en villkatt. Det skal gå bra. Bare vær her hjemme og slapp av du.»
Jax skulle til å si noe mer, men akkurat da ringte telefonen min.
Vi hadde telefoner alle sammen, men hadde sjelden tid til å bruke dem. De ble nesten bare brukt i jobbsituasjoner og som kommunikasjonsmiddel mellom Ruby, Jax og meg selv. Det var sjelden andre ringte oss.
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
