SVARTE ØYNE

31. La treningen begynne

RANT!!! 

Ok så jeg bestemte meg for å slutte å skrive før hvert kapittel fordi jeg synes det er irriterende, men nå skal jeg klage litt. Wattpad er så utrolig pain innimellom. Du skjønner, dette er ANDRE gangen jeg skriver dette kapittelet. Det stemmer, Wattpad slettet det første kapittelet mitt. (Det er derfor det har gått så lang tid siden sist jeg oppdaterte, fordi jeg har manglet all motivasjon til å skrive det SAMME KAPITTELET på NYTT.

Uansett, det var det, nyt kapittelet :) 

***

Solen var sterk ute i hagen til Tessa. Vi sto alle i en ring og myste mot hverandre. Jeg kunne kjenne den deilige varmen som strålte på ansiktet og halsen min. Etter at vi hadde bestemt oss for å ta opp kampen, hadde vi alle skiftet til kampklær. Stramme klær av lær som gjorde at vi kunne bevege oss fritt, og som samtidig ville gi litt beskyttelse mot potensielle angrep.

Treningstrøyen min var den samme som jeg hadde hatt på meg den kvelden hos Alexander. Bare tanken på at han hadde dopet meg ned fikk det fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen min. Han var den første som skulle dø. Buksene mine var stramme med hemper hvor jeg kunne hekte de små hylstrene til de dyrebare knivene mine. Det lilla håret hadde jeg satt opp i en stram hestehale, og jeg kunne kjenne hvordan det gnagde i hodebunnen.

Overfor meg sto Jax. Armene hans var bare, akkurat som mine og de store musklene hans bulte. Han nektet å se på meg, til tross for alle mine desperate forsøk på å få øyekontakt. Han var fortsatt skuffet over meg. De store skoene hans sto og pirket i jorden. På ryggen hadde han de to langsverdene sine.

«Smurf?» Jax så overrasket opp idet jeg brukte kallenavnet hans. Det var lenge siden jeg hadde kalt ham det. Jeg smilte oppmuntrende til min beste venn og jeg kunne se at det rykket i munnvikene hans. Med det rufsete, lyseblå håret og det forsiktige smilet så han ut som en forvokst unge. Veldig søt.

Ved siden av han sto Ethan som møtte blikket mitt med iver. Han bar fortsatt ikke maske, men jeg hadde tatt på min i tilfelle noen kom i skade for å se meg. Han så utrolig kjekk ut i helsvarte klær og med et titalls kniver festet rundt om på kroppen. Det svarte håret hans hang ned og skjulte delvis de svarte øynene. Skuldrene hans var anspente, og han hadde et djevelsk smil om munnen.

Både Tessa og Ruby sto også i hagen, men ingen av dem skulle være med på den fysiske treningen. Vi hadde alle våre foretrukne våpen, men Ruby hadde alltid brukt vold. Hun kunne til nød bruke en kniv, men hun ville helst ikke få hendene skitne. Tessa og Ruby skulle derfor planlegge det strategiske ved angrepet vårt.

«La oss starte med løping, få i gang kroppen litt. Jeg tar kontroll over treningen slik at vi faktisk gjennomfører. Ivy, du ville aldri ha trent hvis ikke jeg gikk bak deg med pisk, og Ethan, du ville ha vært helt jævlig bare for å plage meg.» Autoriteten i stemmen til Jax brakte meg rett tilbake til de utallige treningene våre hjemme i Reiret. Han var den beste treneren som fantes. Jeg så for meg alle de gangene jeg hadde grått av utmattelse, alle sårene som måtte bandasjeres og alle timene jeg hadde lagt inn i treningen for å bli så god som jeg var i dag og jeg tenkte på Jax som alltid hadde vært der ved siden av meg. Blikket mitt fant Jax sitt og jeg ble varm. Jeg ville ikke ha overlevd uten Jax sin hjelp. Han kunne være en grusom trener, men han hadde reddet livet mitt.

Ved siden av meg flyttet Ethan seg rastløst fra den ene til den andre foten. «God ide. Og bare så du vet det, jeg ville ikke ha vært så jævlig.» Ethan blunket til meg. «Bare litt.» Jeg bare himlet med øynene.